Den intelligente detektiven er tilbake i gammelmoderne utgave.
2009-versjonen av «Sherlock Holmes» ligger nok et godt stykke bortenfor det forfatteren Sir Arthur Conan Doyle hadde tenkt seg på slutten av 1800-tallet. Regissør Guy Ritchie og skuespiller Robert Downey Jr. har tatt for seg en av litteraturens første helter og gjort ham til en slags kampsportsuperhelt. Målsettingen har åpenbart vært å underholde de brede massene, ikke å være tro mot bøkenes fremstilling av den legendariske detektiven. Historien er kanskje lagt over hundre år tilbake i tid, men den blir fortalt i et kjapt og moderne filmspråk, med en tøysehistorie i bunn. Det har blitt en lettglemt film som er moro så lenge den varer.
Sort magi
Vi tas med til London anno 1891, og blir umiddelbart introdusert for filmens skurk, lord Blackwood (Mark Strong). Han er i ferd med å drepe en ung kvinne ved hjelp av sort magi, men blir tatt av Sherlock Holmes (Robert Downey Jr) og hans gode venn og medhjelper Dr. Watson (Jude Law). Blackwood henrettes ved henging, men det viser seg å være begynnelsen. Han står nemlig opp fra de døde, og Sherlock Holmes må trå til for å avverge en stor trussel mot det britiske kongeriket. Historien er sludder og vås, noe som er akkurat hva en film av denne typen trenger.
Holmes – en slåsskjempe
Det føles rart at det er Guy Ritchie («Lock, stock & Two Smoking Barrels» og «Snatch») som står bak. Dette ligner nemlig mer på en Stephen Sommers-film enn en Guy Ritchie-film. Han har laget ren lettvekterunderholdning av den klassiske figuren, der Holmes analytiske evner riktignok benyttes, men ikke så mye som hans mer hardtslående metoder. Jeg ble litt overrasket over at Sherlock Holmes fremstilles som en real slåsskjempe. En scene viser ham til og med som veddemålsslåsskjempe, litt som i «Fight Club». Først trodde jeg at de fire manusforfatterne hadde tatt seg ekstreme friheter, men en sjekk forteller meg at Doyle faktisk har tillagt Holmes slike ferdigheter og tilbøyeligheter.
Intelligente rotehuer
Robert Downey Jr. har hatt noen kommersielt suksessrike år nå, med «Iron Man» som det største høydepunktet. Jeg synes at Sherlock Holmes-figuren hans er litt for lik Tony Stark. Begge er eksentrikere, de er intelligente rotehuer, har den samme svarte humoren, og begge har et talent for merkverdige oppfinnelser. Bare tidskoloritten og jernrustningen skiller. Men Downey Jr. er sjelden kjedelig å se på, selv når han gjentar seg selv. Og Jude Laws Dr. Watson viser seg å være en god makker og motvekt til Holmes, selv om jeg kunne ønsket meg enda mer gnist mellom dem. Og sier Holmes egentlig «elementært, min kjære Watson» én eneste gang?
Gammelmoderne utgave
Det er åpenbart at dette er tenkt som den første i en rekke Sherlock Holmes-filmer. Jeg er ikke fremmed for mer actiontøys, for underholdningsfaktoren er godkjent. Men da håper jeg historien er sterkere. Her glir det ofte over i det parodiske, og jeg mistenker det er gjort med vilje. Det er nok ikke den Sherlock Holmes som bokelskerne vil se, men detektiven vil sikkert få nye fans i denne gammelmoderne utgaven. DET er elementært!
