Drømmen om et bedre liv har vært tema i mang en film, nå også i «CasaNegra». Norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmari har prestert en god og sympatisk film i sitt opprinnelsesland.
Han forteller en historie vi kanskje har sett før, men aldri satt i dette miljøet. Derfor føles det nytt og originalt, til tross for at vi har sett lignende historier mange ganger før.
Drømmer i Casablancas gater
Vi følger to unge menn i Casablanca. Adil (Omar Lotfi) har problemer med en voldelig stefar, og drømmer om å flytte til Sverige. Karim (Anas Elbaz) har hovedansvaret for familien sin, og bedriver småkriminalitet, men drømmer om et større liv.
Begge trenger penger, og begynner derfor å ta på seg oppdrag for skurken Zrirek (Mohamed Benbrahim). Men drømmer kan være vanskelig å oppfylle i Casablancas gater.
Gater og arkitektur danner bakteppe
Vi har altså sett slike historier på film før. Men Lakhmari bruker Casablanca som bakteppe. Vi har aldri sett byen på denne måten før, og dens gater og arkitektur brukes forbilledlig som kulisser.
De fleste har kanskje ikke sett Casablanca portrettert på film siden filmklassikeren med samme navn fra 1942, som ble innspilt i USA. Det viser seg at Casablanca på mange måter ligner enhver annen storby, med de samme gater, trafikk, problemer og utfordringer.
Beholder vår sympati
Det overspilles av og til i «CasaNegra», men det gjelder først og fremst et par av birollene. Hovedrollene spilles godt av Anas Elbaz og Omar Lotfi, selv i potensielt vanskelige scener.
De virker å være gatevante. De hører hjemme der, og beholder vår sympati, selv når de begår kriminelle handlinger. Vi forstår motivene bak, selv om handlingene ikke kan forsvares.
Atmosfærisk film fra Lakhmari
«CasaNegra» avsluttes kanskje litt i overkant brått, men på en publikumsvennlig måte. Det er en atmosfærisk film, blant annet takket være godt fotoarbeid og fin filmmusikk.
Nour-Eddine Lakhmari viser igjen at han har filmteft, og gjør hans andre film til en interessant opplevelse. Nå må han snart få lage film i Norge!
