En kanadisk skolemassakre skildres iskaldt og nådeløst i regissør Denis Villeneuves sterke film «Polytechnique«.
14 kvinner ble drept og flere skadd da 25 år gamle Marc Lépinevandret gjennom skolebygningen École Polytechnique i Montreal med maskingevær og en sekk ammunisjon 6. desember 1989. Filmen er laget til minne om ofrene, de overlevende og de pårørende, og er et dystert dokument over en uforståelig tragedie.
Dette gjør inntrykk!
Filmen tegner et uhyggelig portrett av en forstyrret ung mann. Den viser også hvordan helt vanlige jenter og gutter plutselig kastes ut i en grusom situasjon, og hvordan de som overlever den har vansker med å takle livet etterpå. Dette gjør inntrykk!
Samtidig kan det virke som om Villeneuve er litt redd for å støte. Drapene er forsiktig skildret og tonet ned i forhold til den virkelige hendelsen. Lépine brukte blant annet kniv på ett av sine ofre. Men filmens hensikt er ikke å vise hver eneste bloddråpe. Den viser tragedien som utspiller seg, og gir oss et inntrykk av håpløsheten og tomheten etterpå.
Reflektert og overveid
Filmen gir oss kun hint om gjerningsmannens motivasjoner. Han skildres som en stille einstøing, som åpenbart har et problem med å relatere seg til andre, spesielt kvinner. Han skriver et avskjedsbrev, der han gir en forklaring på hvorfor han vil drepe kvinnelige medelever – fordi feminister ønsker likestilling, men vil beholde kvinners særgoder.
Det skumle er at måten han argumenterer på virker reflektert og overveid i all sin galskap. Jeg skulle nok ønske at filmen i større grad utforsket årsakene til at skolemassakren fant sted, men kanskje må vi slå oss til ro med den ugne tanken om at det ikke finnes noen.
Ekte og troverdig
«Polytechnique» er nydelig filmet i sort/hvitt, og viser skolens kalde mursteinsmiljø i vinterdrakt – et passende bakteppe for hendelsene som utspiller seg. De innledende sekvensene fremstår som ekte og troverdige, som fra en hvilken som helst skoleinstitusjon fra 20 år tilbake, og desto mer foruroligende.
Jeg gikk selv på videregående i 1989, og kan såvidt huske å ha lest noe om massakren i avisene. Dette var før internett, altså før vi fikk umiddelbar tilgang til alt. Noen år senere visste vi det meste om Columbine-massakren etter få timer.
Som skapt for diskusjon
Dette har blitt en stille og verdig film, kun avbrutt av de vanvittige smellene fra maskingeværet i murgangene. Filmen gir oss mange spørsmål, men få svar – akkurat som i virkeligheten. Filmen er som skapt for en rolig diskusjon på kafé etterpå, for her finnes det mange måter å tolke historien på.
«Polytechnique» blir værende i bakhodet mitt en stund!
Kommentér filmen nederst på denne siden!
