Ti år etter hendelsene i det første Bioshock-spillet, begynner noe å røre seg dypt under overflaten igjen. Den tapte undervannsbyen Rapture har vært stille og øde lenge, men stadig vekk dukker det opp nyheter om småjenter som forsvinner sporløst fra land langs Atlanterhavskysten.
Dermed er alt pakket og klart for et nytt besøk til den mystiske og mørke undervannsmetropolen.
I rollen som Big Daddy (en robot altså, ikke en amerikansk actionhelt) må du i tillegg til å redde ditt eget liv, redde jentene fra den ukjente og usynlige fienden.
Vettskremt
Jeg skal være helt ærlig med deg som leser denne anmeldelsen. Jeg både hater og elsker Bioshock 1 og Bioshock 2.
Jeg elsker spillene fordi det ikke finnes noe annet spill som blander sammen miljø, design, lyd og musikk til en uslåelig atmosfære. Følelsen av å være til stede langt under havoverflaten, følelsen av gammel storhet og stormannsgalskap, og ikke minst følelsen av å være alene.
Av akkurat samme grunn hater jeg spillene, fordi de fremkaller en primal frykt og et overlevelsesinstinkt jeg ikke oppsøker til vanlig. Kall meg pyse (helst ikke), men jeg måtte som i det første spillet ta pauser i Bioshock 2 for å ikke få en overbelastning.
Betyr dette at Bioshock 2 er verdens beste spill? Langt der ifra.
Kliss likt
Med visse modifikasjoner så er både våpnene, kampene og fiendene stort sett det samme vi så i Bioshock. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men jeg står igjen ovenfor et spill som føles mer som en utvidelsespakke enn et selvstendig og nytt spill.
Den spenningen jeg opplivede da jeg besøke Rapture for første gang er borte, men trass i disse likhetene så er Bioshock 2 et mer gjennomarbeidet spill.
Spillmekanikken og brettene er mesterlig balansert, og blandingen mellom nye våpen, «tonics» og andre krefter gjør kampsystemet bedre enn i forgjengeren.
Et steg frem, to tilbake
Det som ikke er bedre enn i forgjengeren er dessverre historien. Bioshock 2 sitt fokus ligger på at du i rollen som en Big Daddy-robot skal befri småjenter som har blitt kidnappet. Din robot er selvfølgelig spesiell (han heter Delta), og du oppdager at Dr. Sophia Lamb har tatt styringen over undervannsbyen.
Dr. Lamb sier du? Hvem er dette. Jo, hun var visst nær godeste Andrew Ryan (han som bygde byen) en gang i tiden, og hun har at på til vært i byen hele tiden. Det første jeg spurte meg selv om var hvor i alle dager var hun i det første spillet da?
Jeg har skrevet lite om grafikken i Bioshock 2, rett og slett fordi den er som i eneren; fin, flott og stemningsrik. Ferdig med den saken.
Lyden er likevel det som løfter Bioshock-spillene opp et ekstra hakk. Den sømløse bruken av 50-talls svisker, orkestrerte perler og stemningsmusikk gjør besøket i undervannsbyen til et besøk du vil huske i lang tid frem over.
Som en sveitserost
Bioshock 2 er et knakende godt spill, som gjør mye bedre inn i forgjengeren. Likevel mangler spillet en x-faktor, noe som løftet det første spillet til uante høyder. Og det er opptil flere hull i plottet som sverter et ellers flott actionspill.
Det er kanskje ikke like spennende å utforske Rapture for andre gang, men likte du eneren liker du garantert toeren.
