«Alle mine kjære» er regissør Peter Jacksons korteste film på 14 år, men er likevel altfor lang med sine 135 minutter.
Nå må noen lære ham begrepet «kill your darlings», for «Alle mine kjære» inneholder mye som med stor fordel kunne vært kuttet vekk, og gjort filmen bedre. Jeg ser konturene av en god film, men Peter Jackson leker altfor mye med effekter som er pene å se på, men som ikke tilfører historien noe som helst. Jeg er direkte skuffet over resultatet.
Ikke helt forlatt verden
14 år gamle Susie Salmon (Saoirse Ronan) er filmens fortellerstemme, og forklarer tidlig at hun ble myrdet i 1973. Filmen skildrer foranledningen, og alt som skjedde etterpå.
Susie har ennå ikke helt forlatt verden, og er tilskuer til den resultatløse mordetterforskningen og hvordan familien går i oppløsning. Hun nøler med å legge ut på den siste etappen til himmelen, for det er noe som må ordnes først.
Kun passiv tilskuer
Filmens hovedproblem er nok at historien fortelles gjennom den myrdede Susie. Det er mulig dette fungerte fantastisk i Alice Sebolds roman, men det gjør det ikke i filmen. Susie har nemlig ingen som helst funksjon i den, og ingen påvirkning på det som skjer. Hun er kun en passiv tilskuer, akkurat som oss.
Hun sprader rundt i en merkelig fantasihimmel som er pen i all sin digitale prakt, men det har ingen betydning. Saoirse Ronan er en talentfull skuespiller (Oscar-nominert for «Atonement») og gjør en god rolle. Den er bare uten verdi for filmen!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ville sett mer av ringvirkningene
Det er mye mer interessant å se hva som skjer i familien som er rammet av det tragiske tapet av Susie. Vi ser hvordan faren (Mark Wahlberg) bruker all sin energi til saken, hvordan moren (Rachel Weisz) ikke orker mer og drar, og hvordan lillesøsteren (Rose McIver) søker tilflukt i trening.
Dessverre er det ikke her fokuset først og fremst ligger, men vi aner noen av de vidtrekkende ringvirkningene en slik hendelse kan ha. Dette ville jeg gjerne sett mer av.
Oppblåst film med forspilte muligheter
«Alle mine kjære» er godt utført rent teknisk, og Peter Jackson viser oss i enkelte scener at han kan være en virtuos regissør med god teft. Men han burde altså vist mer måtehold, og ribbet historien for unødvendigheter.
Da kunne vi sittet igjen med en mer ekte historie om tap, savn, hevn og kjærlighet. I stedet har dette blitt en oppblåst film med forspilte muligheter.
