«Apen» er en gripende film om en manns umulige forsøk på å normalisere en ekstrem situasjon. Filmen har en sterk nerve fra start til slutt, og rystet meg før den forlot meg.
Svenske Jesper Ganslandt har prestert en imponerende oppfølger til sin debutfilm «Farvel Falkenberg», og befester sin posisjon som en av vårt nabolands mest spennende regissører.
Våkner med blodige klær
Krister (Olle Sarri) våkner på badet med blodige klær. Han flenger dem av seg, vasker seg, og går på jobben. Noe har åpenbart skjedd, men hva det er får vi ikke vite med en gang.
Vi skjønner på Krister at han forsøker å etterape sitt normale jeg, noe omgivelsene langt på vei kjøper, men det er på det rene at Krister opplever en personlig krise, og vi skal få vite hvorfor.
Forsøker å finne fotfeste
Olle Sarri spiller fantastisk i hovedrollen. Han har verdens tristeste ansiktsuttrykk, og vi leser i øynene hans at noe er fryktelig galt. Det er også synlig på kroppsspråket hans at han desperat forsøker å finne et fotfeste som ikke finnes.
Vi finner vår medfølelse for ham gjennom hans små handlinger, som for eksempel når han kryper opp på mammas loft og leker litt med barneleker fra en tid som både han og vi vet er ugjenkallelig forbi.
Kamera viker ikke
Jesper Ganslandts filmspråk er direkte, rått og usminket. Her trengs ingen gimmicker for å fortelle historien. Fokuset er til alle tider rettet mot hovedpersonen.
Målet er å formidle hans opplevelser av dagen, og kamera viker ikke fra Krister. Vi opplever en nærhet til en person som vi nok ellers ville tatt sterk avstand fra.
Ikke forklart, men antydet
«Apen» setter spor i deg, og kan være en tøff opplevelse for noen. Den har noen bilder som man helst vil slippe å se.
Men ser du den, vil du få et interessant innblikk i en tragisk figur som ikke blir forklart, men antydet. Resten kan du tenke deg til selv.
«Apen» anbefales!
