Det skittengrå og småkriminelle Oslo er skildret på film før. «En ganske snill mann» gjør det på en skittengrå og småmorsom måte.
Regissør Hans Petter Moland har med hell sikret seg Stellan Skarsgård i hovedrollen, og de gjør dette til et fornøyelig møte med tvilsomme miljøer på Alnabru. Den store latteren uteble kanskje, men jeg smilte gjennom det meste av filmen, og følte meg rimelig godt underholdt.
Ut av fengsel
Ulrik (Stellan Skarsgård) slipper ut av fengsel etter å ha sonet 12 år for mord. Utenfor murene venter kjeltringen Jensen (Bjørn Floberg), som skaffer ham både jobb, losji og en pistol, slik at han kan gjøre opp med tysteren som fikk ham fengslet.
Samtidig forsøker Ulrik å gjenopprette kontakten med sønnen sin (Jan Gunnar Røise). Ingen av prosjektene er enkle.
Harmløs eller hensynsløs?
Stellan Skarsgård spiller avmålt og tilbakelent, og inntar antihelterollen tilsynelatende enkelt. Filmen lar meg undres lenge på om Ulrik er en harmløs småkriminell, eller hensynsløs drapsmann. Det er også morsomt å se Bjørn Floberg som Jensen, en kjeltringrolle han har full kontroll på, med Gard B. Eidsvold som kuet håndtlanger.
Bjørn Sundquist og Jorunn Kjellsby har også biroller med noen saftige gloser og scener. Dette er folk Hans Petter Moland har jobbet med før, og de gjør ikke skam på ham denne gangen heller!
Gjennomført slitent
Vi har altså sett folka før, men også noen av situasjonene. Miljøskildringen i «En ganske snill mann» minner mye om Pål Sletaunes første filmer, «Budbringeren» og «Amatørene», så direkte nyskapende innen norsk film er det kanskje ikke.
Men det fungerer. Alt er gjennomført slitent. Se bare på kjellerrommet Ulrik blir innlosjert i, mellom kloakkrør og varmtvannstank. Fotograf Philip Øgård har sannsynligvis aldri filmet så stygt med vilje før.
Jeg får en lettere avsmak for figurene, samtidig som jeg føler en form for medlidenhet overfor de stakkarene som lever i disse omgivelsene.
Langt ut på skråplanet
«En ganske snill mann» er kanskje ingen latterfest, men den presenterer oss for et knippe absurde og bisarre figurer som har sklidd litt for langt ut på skråplanet. Filmen forsøker ikke å forklare hvorfor de er blitt slik, eller unnskylder deres gjerninger og ugjerninger, men forteller en enkel historie om hvordan Ulrik velger å forvalte den nye sjansen han har fått i livet.
Det tar litt tid før han skjønner hva han skal gjøre, men når han endelig tar en avgjørelse, gjør han det skikkelig. Akkurat som Hans Petter Moland når han lager film!
