Etter to alvorlige filmer («Zozo» og «Leo») er regissør Josef Fares tilbake i sjangeren han fikk sitt gjennombrudd med, nemlig den litt skrudde komedien med noen seriøse undertoner.
«Fatter’n» har Josefs far, Jan Fares, som et udiskutabelt midtpunkt, og selv om deler av handlinga bygger på mildt sagt merkelige elementer, kan ingen motstå Jan Fares sin sjarm og utstråling. Derfor er «Fatter’n» en fin og morsom film om forholdet mellom far og sønn, og om menns redsel for å ikke prestere det de tror kreves av dem.
Usikkerhet rundt forventninger
Aziz (Jan Fares) er ofte på besøk hos sin sønn Sami (Hamadi Khemiri) og kjæresten Amanda (Nina Zanjani). Amanda må late som hun er gravid, fordi Sami er redd for å avsløre for faren at han ikke kan få egne barn.
Samtidig oppfordres Aziz til å dra på sjekker’n for å få seg en livsledsager. Og på jobben i sykkelbutikken rammes sjefen Jörgen (Torkel Petersson) av usikkerhet rundt hvilke forventninger kona egentlig har til ham.
Kloke damer, forvirrede menn
Det tar litt tid før filmen tar av. Det gikk en stund før jeg skjønte hva den egentlig ville med meg. Men så forsto jeg at den handler om sårbare menn som tvinges til å takle sin egen livssituasjon.
Det er damene som er de kloke hodene i filmen, mens mannfolka er forvirret over den uklare mannsrollen og usikre på hvilke krav de egentlig må innfri.
Dette resulterer i flere morsomme sekvenser, og noen bittersøte, selv om enkelte av dem springer ut i fra absurde utgangspunkt, som å feike en graviditet.
Jan Fares stjeler showet
«Fatter’n» løftes av flere sympatiske skuespillere. Både Hamadi Khemiri, Nina Zanjani og Torkel Petersson gjør fine roller. Selv i de mest ekstreme scenene, som når Jörgen skal lage machosalat, ligger det menneskelighet bak handlingene.
Men det er Jan Fares som stjeler showet. Han er kanskje ikke en profesjonell skuespiller, men det går ikke an å la være å smile hver gang han står foran kamera. Ikke fordi han er en klovn, men fordi han spiller med et så stort humør.
Rotfestet i virkeligheten
Josef Fares er altså tilbake i «Jalla! Jalla!»-landskapet, og dette er noe han kan. «Fatter’n» løser ingen verdensproblemer, men den viser oss et knippe mennesker som strir med hverdagslige problemer.
Noen av dem forsøker å løse utfordringene på uvanlig vis, men de er rotfestet i virkeligheten, og det er noe av grunnen til at filmen er blitt morsom!
