Den argentinske filmen «Hemmeligheten i deres øyne» («El secreto de sus ojos») vant Oscar-prisen i kategorien «Best foreign language». Der synes jeg den fikk i overkant godt betalt.
Det er riktignok en god film med en interessant historie og solide skuespillerprestasjoner. Regissør Juan José Campanella, («Law & Order», «House»), imponerer meg også med noen virtuose filmgrep. Likevel synes jeg at både «Det hvite båndet» og «Profeten» var langt bedre Oscar-kandidater.
Skriver om gammel mordsak
Den tidligere politietterforskeren Benjamín Esposito (Ricardo Darin) bestemmer seg for å skrive bok om en gammel mordsak som han aldri ble ferdig med.
Han oppsøker sin gamle sjef, Irene Menéndez Hastings (Soledal Villamil), og vi skjønner fort at det ligger mer bak enn ønsket om å snakke om saken.
Det blir starten på en vidtspennende historie fylt av kjærlighet, hevn og savn.
Historie i nåtid og fortid
Tittelen «Hemmeligheten i deres øyne» indikerer at mye fortelles med blikk, og det stemmer. Vi ser på måten Benjamín og Irene ser på hverandre, at deres forhold godt kunne strukket seg forbi det kollegiale, men det har aldri blitt slik.
Blikk står også sentralt i mordsaken, som filmen skildrer i flere tilbakeblikk. Historien fortelles bitvis i nåtid og fortid, og vi får stadig avdekket nye sider ved saken som holder oppmerksomheten ved like.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Noen bisarre vendinger
Når filmen nærmer seg avrunding, skjer det ting jeg ikke skal avsløre, men som kanskje kunne vært litt smartere fortalt. Og så er jeg ikke helt sikker på troverdigheten i hendelsene.
Men tankene bak er ikke vanskelige å forstå, og i filmens setting godtar jeg noen litt bisarre vendinger. Det kan nok hjelpe med litt forståelse av den vanskelige politiske situasjonen i Argentina på 1970-tallet.
Sjel og hjertevarme
«Hemmeligheten i deres øyne» har altså blitt et fint drama, og jeg liker at det foregår ting på ulike plan. Jeg fikk også god sans for både Ricardo Darin og Soledal Villamil, som spiller godt mot hverandre og tilfører historien sjel og hjertevarme.
Men den er ikke like god på alt, så jeg mener bestemt at Oscar-prisen den vant burde ha gått til Michael Haneke.
