Robert Pattinson har blitt en hel generasjons poster boy på grunn av Twilight-filmene. I Remember Me, som han også er en av produsentene av, forsøker han å vise hva han egentlig er god for som skuespiller. Og dersom du var i tvil, kan jeg melde at Pattinson åpenbart kan mer enn han har vist til nå!
Filmen er heller ikke så verst. Den er både en kjærlighetshistorie og et familiedrama om tap og traumer. Og mer som jeg ikke skal røpe.
Det finnes klisjeer her, men også øyeblikk med ekthet som er verdt å sette pris på!
Oppgjør med fortidens traumer
Sommeren 1991 blir ei lita jente vitne til at moren myrdes i New York. Ti år senere møter Ally (Emilie de Ravin) den jevnaldrende studenten Tyler (Robert Pattinson), som selv bærer på en dyp sorg etter brorens død.
Begge har et anstrengt forhold til sine fedre, og finner noe felles i hverandre som resulterer i et hett kjærlighetsforhold.
Samtidig trigger det et oppgjør med fortidens traumer.
Høytempererte konfrontasjoner
Det beste med Remember Me, er at den fikk meg til å bry meg om figurene i den. Både Pattinson og de Ravin spiller rollene sine godt, og jeg tror på Ally og Tyler som to vingeskutte ungdommer på jakt etter forsoning med opplevelsene som preger dem.
Også deres fedre, godt spilt av veteranene Chris Cooper og Pierce Brosnan, er tilsynelatende iskalde menn som vi forstår sliter med følgene av livets tryneslag. Vi får oppleve noen høytempererte konfrontasjoner mellom fedre og barn.
Oppriktig historie med noen klisjéer
Regissør Allen Coulter har bare laget en film før, Hollywoodland, men har også regissert en lang rekke episoder av tv-serier som The Sopranos, Rome og Six Feet Under. Her viser han at han kan sy sammen et respektabelt drama, nærmest på tross av Will Fetters manus.
Historien virker oppriktig, men inneholder også endel overskrevne klisjéer. Jeg føler at filmen går etter tårene mine, og selv om den ikke fikk dem, gikk jeg ikke uberørt fra den.
Litt som James Dean
Mange vil se filmen bare fordi Robert Pattinson spiller hovedrollen. Han bruker imaget fra Twilight, minus rødfargede linser og hoggtenner, men med samme lugg og egenskaper som posør. Twi-hards vil forhåpentligvis bli overrasket over spennvidden i spillet hans.
Han forsøker å være en ung, plaget sjel for 2010-tallet, litt som de tre figurene James Dean spilte på 1950-tallet, og Pattinson lykkes med mye.
