Den russiske forfatteren Leo Tolstoj døde i november 1910. Hans siste år skildres i Michael Hoffmanns vakre dramafilm The Last Station.
Det jeg husker best fra den, er det fantastiske spillet mellom Christopher Plummer som Tolstoj og Helen Mirren som hans kone Sofia. Begge ble Oscar-nominert for sin innsats, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor etter å ha sett denne filmen. Samspillet gnistrer!
Kamp om verdier
Historien fortelles gjennom unge Valentin Bulgakov (James McAvoy). Han blir ansatt som Tolstojs personlige sekretær og reiser til hans gods Yasnaya Polyana. Der havner han midt i en heftig kamp om Tolstojs verdier.
Hans idealistvenn Vladimir Chertkov (Paul Giamatti) vil at forfatteren skal fraskrive seg rettighetene til sine verker og gi dem til folket, mens kona Sofia (Helen Mirren) kjemper for å sikre familiens økonomi.
Dyp kjærlighet i bunn
Filmen beskriver et stadig mer problemfylt forhold mellom Tolstoj og Sofia. Enkelte scener oppnår en farlig høy temperatur. Samtidig aner vi også den dype kjærligheten som ligger i bunn, vist gjennom små biter av dialog og handlinger.
Og selv om filmens konflikt er dyp og vond, er det ingen som handler av ren ondskap. Jeg forstår begge parters motivasjoner.
Min sympati havner likevel hos Mirrens figur. Paul Giamattis Chertkov er en anelse for manipulerende.
Lyser av entusiasme
Det slår meg at The Last Station skildrer en tid preget av muligheter. Figurene lyser av entusiasme. De brenner for det de tror på. James McAvoy gjør en respektabel jobb med å formidle dette gjennom Valentin.
Det er også interessant å se hvordan Leo Tolstoj dyrkes. Han oppnådde en høy status etter romaner som Krig og fred og Anna Karenina, og i filmen ser vi hvordan han hele tiden filmes og fotograferes utenfor huset sitt.
Filmen avsluttes med noen autentiske klipp som viser hvor godt Christopher Plummer fremstiller Tolstoj, iallefall på det ytre plan.
Solid film
De dramatiske intrigene topper seg mot slutten, og truer med å sende filmen hodestups ut i tåreperse-territorium, men Michael Hoffman har greid å begrense det til et tolererbart nivå.
Dermed sitter jeg igjen med inntrykk av å ha sett en solid film som forteller en, for meg, ukjent og interessant historie om en av tidenes største forfattere.
