Ta en del Lassie, en del High School Musical og blant godt. Resultatet er Marmaduke, en film om bikkjer som har tenåringsproblemer.
Avistegneserien om livet til hunden Marmaduke er et velkjent syn i amerikanske aviser. Han kan snakke, forstå mennesker og kommunisere med andre dyr, men menneskene skjønner naturlig nok ikke hva han sier.
Sammen med familien sin flytter Marmaduke til California for å starte et nytt liv, og det betyr nye venner og et helt nytt miljø.
Skal han henge sammen med de kule hundene, sportsbikkjene, dophodene eller nerdene?
Dårlig dubbing
Livet som tenåring er ikke lett, det er noe vi alle opplever på et eller annet tidspunkt. Og akkurat slik tematikk er vi godt kjent med fra et flust av ungdomsfilmer.
Det at det denne gangen er en hund som opplever det hele, skjuler ikke det faktum at Marmaduke har et syltynt manus, ukomfortable skuespillere og norske stemmer tidvis er så dårlige at det gjør vondt i ryggmargen.
Marmaduke er på norske kinoer naturlig nok dubbet til norsk språk, for dette er jo en film for barna.
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg rev meg i håret over de pinlig dårlige stemmene på den norske versjonen. Med et par hederlige unntak er det tidvis smertefullt å se denne filmen.
God animasjon
I tillegg er flere av hundene tillagt aksenter som er ment til å være komiske, men at de brune hundene med bling bling-smykker må snakke kebabnorsk er bare flaut.
Filmen er en blanding av dataanimasjon og ekte skuespillere, og hundene i filmen er alle realistiske. Hadde filmen vært vist på engelsk ville nok også munnen passet sammen med ordene, men i den norske versjonen ser det mest ut som om hundene er veldig glade i å drøvtygge.
Action = bra, historie = dårlig
Filmen er har mange actionfylte scener som fungerer veldig godt. Vi får bli med på heftig surfing langs California-kysten og dramatiske øyeblikk i storbyen.
Dette gjør at filmen unngår et totalt mageplask, og byr på akkurat riktig mengde spenning for både voksne og barn.
Filmen Marmaduke sitt svakeste punkt er likevel ikke stemmene jeg nevnte tidligere, det er historien.
Den kunne gitt oss et nytt blikk på tenåringsproblemer, men surfer kun på overflaten uten å gå nærmere inn på noen av figurenes dagligdagse strabaser.
Barna kommer nok til å elske denne filmen, den har snakkende dyr, tørr slapstick-humor og ikke minst dansende hunder. Det dekker likevel ikke over at de voksne som må være med på kino for å se dette utsetter seg selv for en overfladisk og tidvis katastrofalt lite original filmhistorie.
Om du ikke har barn som skal være med på kino, anbefaler jeg at du venter på DVD’en slik at du kan velge engelsk tale.
