The Doors dyrkes fremdeles, snart 40 år etter vokalist Jim Morrisons tidlige død. Dokumentarfilmen When You’re Strange forteller historien om hvordan bandet ble til, hvordan dyrkingen startet og hvordan det hele gikk til helvete etter få år.
Regissør Tom DiCillo har laget en god rockehistorie som skildrer bandets store interne problemer.
Johnny Depp er en engasjert fortellerstemme, men jeg savner å høre fra de gjenlevende bandmedlemmene.
Ødela seg selv
Filmen viser hvordan Jim Morrison var en belest og intelligent poet, som nærmest ramlet inn i musikken, og gjennomgikk en metamorfose fra blyg, ung mann
Jeg savner å høre fra de gjenlevende bandmedlemmene
til en utaggerende rockegud. Den forteller også hvordan han var en fuck-up som ødela seg selv med narkotika og alkohol.
Faktisk gir filmen et inntrykk av at han var konstant dopet gjennom bandets eksistens. Jeg kunne kanskje ønsket meg mer om den private Morrison.
When You’re Strange underbygger mange av mytene om ham i stedet for å avkle dem.
Mange unike opptak
Tom DiCillo har samlet sammen et imponerende rikt utvalg av arkivklipp. Blant annet brukes en serie opptak med Morrison kjørende gjennom ørkenen som en effektiv ramme rundt det hele. Vi får også se mange unike opptak fra studio, backstage og private sammenhenger.
Og heldigvis får vi høre mye av den fantastiske musikken The Doors presterte.
Filmen setter den inn i datidens kulturelle kontekst og forsøker å forklare hvorfor bandet traff publikum.
Obskøn opptreden
When You’re Strange forklarer også hvordan The Doors ble offer for den konservative bølgen som slo over USA etter at ungdommen hadde gjennomført sitt opprør på slutten av 1960-tallet.
Det kulminerte i en legendarisk konsert i Miami i 1969, der Morrison senere ble dømt for sin obskøne opptreden.
Til slutt forklarer filmen hvordan han døde, uten å gå inn på alle spørsmålene rundt årsaken.
Savner refleksjoner
Det er mye bra i When You’re Strange. Det er et interessant innblikk i hva som fikk The Doors til å bli ett av rockehistoriens mest innflytelsesrike band.
Men jeg savner stemmene til Ray Manzarek, Robby Krieger og John Densmore. Jeg savner refleksjoner rundt deres tid sammen med Jim Morrison.
Johnny Depp kan faktisk bli litt kjedelig å høre på i lengden.
