Armadillo

Vil du virkelig vite hva vestlige soldater driver med i Afghanistan? Den sterke dokumentarfilmen Armadillo viser hvordan hverdagen fortoner seg for dem.

Vi får oppleve unge dansker som befinner seg i et land der det er umulig å skille venn fra fiende, og der oppgaven kan fortone seg som uoverkommelig.

Kameraet er ubønnhørlig tilstede, både når det smeller og når ingenting skjer. Vi får absolutt følelsen av å være med, og det er både ubehagelig og fascinerende.

Livsfarlige omgivelser

Vi blir introdusert for noen av ungdommene i den danske ISAF-styrken, før de skal til basen Armadillo i Helmand-provinsen i Afghanistan.

Vi får se deres avskjed med tårevåte foreldre, kjærester og søsken, og hvordan de gradvis finner seg til rette i livsfarlige omgivelser.

Vi følger dem på patruljer, i trefninger, på landsbybesøk og observerer livet i leiren, med både gleder og sorger.

Litt for åpenbart tilrettelagt

Armadillo er virkelighetens Generation Kill, selv om grensen mellom fiksjon og virkelighet viskes ut i blant. Bildene er preget av intens fargekorrigering og filmen krydrer dramatikken med enda mer dramatisk musikk.

Jeg liker hvordan det ser og høres ut, men samtidig er det med på å gjøre situasjonene litt mindre virkelighetsnære. Det blir som på film.

Samtidig er noen av situasjonene litt for åpenbart tilrettelagt for kamera.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Tvinges til å tenke

Men blikket til en såret soldat er ekte. Det gjør inntrykk å se hvordan en ung danske reagerer når han blir skutt.

Det er også tankevekkende å se hvordan soldatene debriefes etter en særdeles ubehagelig skuddveksling, og det virker som helt vanlig dag på jobben.

Du tvinges til å stille moralske spørsmål om rett og galt i strid. Filmen får meg til å tenke at dette er måten man må handle på i en krigssituasjon.