Forbuden film

Jeg har alltid hatt en dragning mot forbudte filmer. Det gamle ordtaket «forbuden frukt smaker best» gjelder så absolutt på kino. Det gir en spesiell følelse av å se noe som noen har bestemt at du ikke skal få se.

Et av mine beste filmminner er da jeg fikk se Stallones Cobra og Schwarzeneggers Commando på samme kveld.

Det var dårlig piratkopierte VHS-kassetter av elendig kvalitet fra Libanon, men jeg sugde inn hvert eneste skurrende blodsplatt.

– Forrående og verdiløs

Det er 16 år siden sist en film ble forbudt for kino i Norge. Den æren tilfalt Steven Seagals selvregisserte miljøvoldsepos On Deadly Ground, som ble stanset av Statens Filmsensur fordi den ble ansett som forrående.

(Saken fortsetter under bildet)

Fra ordboka: forrå’e v1 (av II *for- og IV *rå) gjøre rå(ere), (mer) brutal videofilmene f-t miljøet

«Forrående» er et uttrykk som ofte gikk igjen i sensurbegrunnelsene. Den ble faktisk også brukt om den aller første filmen som ble forbudt. I følge Medietilsynets websider, var det den amerikanske stumfilmen Reddet i sidste øieblik fra 1913.

Sensor Arne Halgjem skrev: – Filmen findes at maatte virke forraende ved sin mord og pinsler, specielt overfor barn, og maa for voksne betegnes som verdiløs.

Her ser vi at sensoren ikke bare opptrådte som moralsk vokter, men også filmanmelder.

Et tilfeldig utvalg av andre begrunnelser fra 1910-årene:

Det sorte spøgelse (1914): – Indholdet grovt sensationelt og meningsløst.
Demonen fra skogene (1915) – For slet og umoralsk i tankegangen.
Vampyrene (1915) – Sensor Ida Hydle opgir ingen begrunnelse for forbudet.
Lola (1917) – Hysterisk og lummer. Fernanda Nissen.
Ugifte mødre (1918): – Usund for barn og ungdom.

– Uhyggelig forbryderhistorie

Den første virkelig kjente filmen som ble forbudt, var Dr. Caligaris kabinett (1920), et banebrytende verk innen tysk ekspresjonisme.

Begrunnelsen var like kort som den var enkel: – Sensationel.

(Saken fortsetter under bildet)

Norske kinogjengere ble snytt for flere filmhistoriske begivenheter de neste 74 årene. I 1922 ble F.W. Murnaus mesterverk Nosferatu forbudt.

Begrunnelsen er ikke oppgitt på nett, men handlingsreferatet åpner pussig nok med «en umaatelig fantastisk film».

Fritz Langs legendariske Dr. Mabuse (1922) ble forbudt fordi det var en «forbryderfilm». Oppfølgeren Dr. Mabuses testamente (1933) ble også forbudt og omtalt som «uhyggelig forbryderhistorie».

– Fekter med armene

Til og med Panserkrydseren Potemkin (1925) av Sergej Eisenstein ble først forbudt, før den 26. august 1926 ble godkjent etter en rekke sensurklipp.

Blant scenene som forsvant var en kapteinløitnants hånlige smil, en tekst om en presenning og en officer som fekter med armene.

Først i 1954 ble en av filmhistoriens viktigste titler tillatt uten klipp i Norge.

(Saken fortsetter under bildet)

Gangsterfilmen Scarface av Howard Hawks ble selvsagt forbudt i 1933, Hitchcocks The Man Who Knew Too Much i 1936 (ikke hans egen nyinnspilling i 1954), James Cagneys White Heat i 1951, Marlon Brandos The Wild One i 1954, Sergio Leones For en neve dollars i 1966 og Den gode, den onde og den grusomme i 1968.

Clint Eastwood spiller i begge, og hans neste film, Hang’em High, ble også forbudt i 1968.

Og du kan jo bare gjette om Sam Peckinpahs The Wild Bunch, med sin blodsprutende finale, ble forbudt året etter.

– Moralsk nedbrytende

Bruce Lees Enter The Dragon ble for sterk kost i 1973, mens Pier Paolo Pasolinis Salo – Sodomas 120 dager ble forbudt fordi «den strider mot lov, krenker ærbarhet, virker forrående og moralsk nedbrytende». Dette kan jeg faktisk forstå.

Jeg skjønner også hvorfor Dario Argentos Suspiria (1977) ikke slapp gjennom kontrollen.

Filmen er skremmende god, men dette var nok ikke Fleksnes-generasjonen klar for.

(Saken fortsetter under bildet)

Clint Eastwood ble forbudt for siste gang i 1984 for Dirty Harry-filmen Sudden Impact. Arnold Schwarzenegger ble forbudt for første gang året etter for Commando.

Rivalen Sylvester Stallone led samme skjebne med Cobra i 1986.

Et mørkt år for sensur

1990 var et mørkt år for Statens Filmsensur. Da ble nemlig kvalitetsfilmene State Of Grace og Miller’s Crossing forbudt.

Den første ble sluppet uklippet på video, mens Coen-brødrenes film likevel ble satt opp på kino etter store protester.

Grensen for akseptabel filmvold flyttet seg gradvis, og stadig færre filmer ble forbudt, selv om det skjedde med både Predator 2, Highlander II: The Quickening, Brandon Lees Rapid Fire og John Woos første Hollywoodfilm, Hard Target.

Steven Seagal ble altså, passende nok, sistemann til å bli forbudt på kino i 1994.

Ødelagte filmopplevelser

Denne lista nevner ikke filmene som, i stedet for å bli forbudt, ble klippet sønder og sammen.

Jeg har forlatt mang en kinosal i sinne over å ha fått ødelagt filmopplevelsen av stygg sensur.

Lange sekvenser ble fjernet fra Predator. I Die Hard forsvant skurker fra historien uten synlig grunn. RoboCop ble så grundig sensurert at actionscenene ikke lenger hang sammen.

(Saken fortsetter under bildet)

De forbudte filmene ble ansett som skadelige for samfunnet, og derfor måtte vi skånes mot dem.

Intensjonen var den beste, men den har dessverre frarøvet det norske folk mange store filmopplevelser på kino.

Heldigvis har de fleste filmene blitt gjort tilgjengelig for oss i ettertid.

Slutten på forbudstiden

Nå forbys ingen filmer lenger. Dette sluttet Statens Filmtilsyn med etter Stortingets endring av Grunnlovens paragraf 100 i 2004. Da hadde de uansett ikke forbudt noe som helst på 10 år. Nå skal de bare aldersklassifisere filmer som skal vises for personer under 18 år.

Og det er helt i orden for meg!