Alle skapkommunister kan nå komme ut av skapet og innrømme at de tok feil. Kommunisme funker ikke. Den rumenske filmen Gylne Tider er en samling historier som viser noen av de absurde konsekvensene av å leve i et kommunistisk diktatur.
Men kølsvart tristesse er det ikke. Situasjonene skildres med mye humor, ofte av galgen-typen.
Her er det mange interessante problemstillinger og oppfinnsomme løsninger med uheldige resultater.
4 kommunistiske historier
Den første filmen handler om landsbyen som forbereder seg til at en offisiell delegasjon fra kommunistpartiet skal passere med utenlandsk besøk. Den andre forteller om jenta som blir kjent med en mann som tjener penger på uortodoks vis.
Den tredje viser den absurde jobben til kommunistpartiets offisielle fotograf, men den fjerde og siste handler om mannen som får en gris av broren på landet, og forsøker å slakte den uten at noen andre i blokka merker det.
Innfinner seg med realitetene
Gylne tider er nok en tittel med dobbel betydning. Jeg tenker at disse tidene var alt annet enn gylne, med stor fattigdom og undertrykkelse.
Men det finnes øst-europeere som lengter tilbake til tiden med kommunisme.
Folk hadde ingenting, og levde i grå betong, men personene vi møter i denne filmen virker ikke ulykkelige. De ser ut til å innfinne seg med realitetene, og gjør det beste de kan med mulighetene som byr seg.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Man må bare le
De fire historiene er skrevet av Christian Mungiu, som vant Gullpalmen i Cannes i 2007 med gjennombruddsfilmen 4 måneder, 3 uker og 2 dager. Han og tre andre rumenere har regissert hvert sitt segment.
Historiene er forskjellige, men de henger likevel godt sammen.
Den absurde kommunismen henger som et tykt bakteppe i hverdagen deres, og man må bare le av måtene denne styringsformen griper inn i deres liv.
Blottlegger kommunismens svakheter
Gylne tider er et nostalgisk blikk på en tid ingen egentlig ønsker seg tilbake til. Filmen blottlegger kommunismens svakheter, men har stor kjærlighet til folket som levde under den.
Dette er en liten og smal film, men den fortjener et publikum, og vil finne det.
