Limbo er en film for voksne, tålmodige mennesker.
Regissør og manusforfatter Maria Sødahls spillefilmdebut viser et drevent talent med stor forståelse for karakterskildring.
Line Verndal spiller glimrende i hovedrollen, historien er klokt fortalt og godt filmet, men Limbo føles likevel – tør jeg si det – en anelse kjedelig?
Livene står på vent
Det er 1973, og Sonia (Line Verndal) drar med to barn til Trinidad, der mannen Jo (Henrik Rafaelsen) jobber i den voksende oljebransjen.
De finner seg gradvis til rette i et nytt land og ny kultur, men familielykken skjærer seg når Sonia finner ut at mannen har vært utro.
Sakte bygger det seg opp en anspent situasjon som krever en forløsning. Imens står livene deres på vent, de befinner seg i limbo.
Godt samspill med Endre og Brown
Samtidig som figurene i filmen befinner seg i limbo, føler jeg nok av og til at også jeg gjør det. Det kan være vanskelig å skjønne hvorfor Sonia reagerer som hun gjør, og hvorfor hun tilsynelatende er ute av stand til å ta affære.
Jeg hadde også litt problemer med å knytte sterke bånd til figurene, selv om både Line Verndal og Henrik Rafaelsen spiller godt.
Noen av filmens beste scener kommer i samspillet mellom Verndal/ Rafaelsen og Lena Endre/Bryan Brown. De spiller et vennepar som har mer til felles med Sonia og Jo enn de tror.
Understreker eksotisk estetikk
Filmen ser flott ut. 1973 var et godt år for fargerike klær og søte biler, og kameraet fanger inn en dyktig produksjonsdesign som effektivt tar oss tilbake.
Trinidad har flotte locations, og alt det vakre virker som en kontrast til det mindre pene som foregår mellom figurene.
Den svenske komponisten Johan Söderqvist imponerer med en rytmisk filmscore som understreker filmens eksotiske estetikk.
Publikum må tolke
Jeg synes kanskje at filmens klimaks, hvis det kan kalles det, er en smule lettvint og beleilig, men vi får ingen klare svar på hva som skjer videre, kun hint.
Sødahl er ikke ute etter å overforklare figurene. Hva de tenker og føler er mye opp til publikum å tolke. Derfor krever filmen en viss grad av tålmodighet.
Limbo forårsaket kanskje ikke den helt store entusiasmen hos meg, men det er likevel en interessant spillefilmdebut fra Maria Sødahl.
