Ting tyder på at gjengen bak Mongoland har blitt voksne! Mens deres første spillefilm fra 2001 var vilter og leken, er Monstertorsdag mer moden og tar livet mer på alvor, selv om de humoristiske og bisarre øyeblikkene heldigvis er tilstede.
Arild Østin Ommundsen har regissert et solid kjærlighetsdrama med store bølger som tar pusten fra deg med sin mektige finale.
Forsøker å surfe
Even (Vegar Hoel) er dypt forelsket i Karen (Silje Salomonsen) som gifter seg med hans beste venn Tord (Christian Skolmen). Like etter bryllupet drar Tord på forretningsreise til Asia og blir borte lenge, mens den gravide Karen sitter hjemme.
Even tar seg av henne og forsøker samtidig å lære seg å surfe for å imponere sin tapte kjærlighet. Det gjør han hos danske Skip (Kim Bodnia) på Jæren.
Den forbudte gnisten
Filmens begynnelse varsler egentlig slutten, men det er et usikkerhetsmoment inne i bildet som gjør historien mer interessant.
Det er kløktig fortalt av Ommundsen og medmanusforatter/kreativ sjef Gro Elin Hjelle.
Vi ønsker så gjerne at det skal gå godt for Even. Det er ikke vanskelig å få sympati for situasjonen han er i og beundre ham for pågangsmotet hans. Greier han å lære seg å surfe, så skal det nok gå å kapre Karen, også. Filmen lykkes i å skildre den forbudte gnisten mellom dem.
En ruvende figur
Denne filmen kunne nok trengt en enda mer utrykksfull skuespiller i hovedrollen enn Vegar Hoel, men jeg vet ikke helt hvem det kunne være.
I en perfekt verden burde rollen kanskje vært spilt av en ung John Cusack med hjertet utenpå skjorta.
Men for all del, Hoel er både flink og kjekk, Silje Salomonsen har et fantastisk filmansikt, Andreas Cappelen er en velkommen comic relief, Kim Bodnia er en ruvende figur på alle måter som Skip, mens Iben Hjejles figur Sara forsvinner fort ut av historien. Skip og Sara forblir en uutforsket del av filmen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Brygger opp til storm
Monstertorsdag er filmet i majestetisk cinemascope. Bildene er litt for kornete for min smak, men Trond Høines er åpenbart en dyktig fotograf. Den Tarantinoske musikken kompletterer filmen, takket være Nils Erga og Thomas Dybdahl, og lydeffektene når stormen brygger opp er dyktig mixet av Gisle Tveito og hans team.
Tilslutt vil jeg si at den virtuose siste akten er en mektig og imponerende opplevelse med både havet, døden og kjærligheten inkludert.
Det brygger opp til storm på flere fronter, men regissør Ommundsen drar det hele i land på en beundringsverdig god måte. Filmmiljøet i Stavanger har prestert nok en flott film som bør legge landet for sine føtter!
