Noen få minutter ut i førsteepisoden, de viktige første minuttene der jeg blir presentert for skuespillerne og deres roller, får jeg først og fremst et gledelig gjensyn med Omar Little, mora til D’Angelo, narkiskompisen til Bubbs og Broadus, alle sammen kjente og kjære fra The Wire. Det er en rar følelse av gjensynsglede og lettelse over at de er i live og har det bra. Og så blir jeg redd for at jeg nå skal få servert en ny The Wire, for jeg føler meg ikke helt klar for det ennå.
Så rekker jeg ikke tenke noe mer før Wolf(John Leguizamo) og gjengen hans har forsøkt å rane en bank.
The Kill Point er først og fremst en thriller på begge sider av forhandlingene. Å si «begge sider» er ekstremt forenklet, for en av de mange tingene denne serien gjør godt, er at den viser alle de forskjellige egeninteressene og meningene som blandes i en forhandlingssituasjon.
Mange kaniner i hatten
The Kill Point foregår i Pittsburgh, og siden ranet jeg nevnte tidligere ikke gikk helt etter planen, har bankranerne med Wolf i spissen forskanset seg inne i banken. Donnie Wahlberg spiller forhandleren Cali, som leder politistyrken utenfor banken. Gislene spiller også sentrale roller, og det samme gjør enkelte av gislenes pårørende.
Svært mange av de medvirkende er x-faktorer som påvirker gisseldramaets gang, og det er deilig å se en serie som har overraskelser rundt hvert gatehjørne.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats. Jeg vil snarest se mer av Hogan.
Fremragende ranere
Leguizamo er i en klasse for seg som skuespiller. Han kler skjermen, og det er aldri noen fare for at det skal bli klamt når han holder på. De øvrige ranerne holder også høyt nivå, og spesielt Frank Grillo, som spiller Mr.Pig. Det er varierende skuespillernivå blant gislene, men gissel er da også den hardeste skuespillerjobben i denne serien. Donnie Wahlberg holder et jevnt seriepolitinivå, mens Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats. Jeg vil snarest se mer av Hogan.
Spenning og ballespark
The Kill Point setter i sving et stort ensemble, selv det meste av handlingen foregår på avgrensede områder. Politiet befinner seg i sitt provisoriske hovedkvarter i en pizzeria, og gisseltakerne i den mellomstore bankfilialen. Det er alltid noen folk i bakgrunnen som holder på med et eller annet, det gjør serien godt. Det er bestandig bevegelse i episodene og det driver handlingen fremover.
Når det er sagt, får drivet og spenningen seg et kraftig ballespark av de helsikes reklamepausene som serien har lagt opp til. Når jeg ser The Kill Point på DVD finnes det ingen reklame, men spenningsoppbygningen som iblant er helt rå, blir på sitt verste helt parodisk når musikken fades og skjermen går i svart akkurat idet noe er i ferd med å snu. I tillegg må den som hadde den siste replikken gjerne gjenta denne etter noen svarte sekunder og slikt tar den maksimale luven av serien.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Den nye generasjonen krigsskadde
James DeMonaco(manusforfatter) og Steve Shill(regissør) har nok hatt sine timer med Dog Day Afternoon når de vokste opp, for det finnes fellestrekk. Men The Kill Point handler om de unge veteranene fra Irakkrigen; soldater med sår inni huet som har sett og gjort ting som man ikke kommer over helt uten videre. Om det enda ikke er opplest og vedtatt at krig ødelegger generasjoner, er The Kill Point enda en klar og tydelig lapp på oppslagstavla.
Anmeldelsen er basert på samtlige 8 episoder av sesong 1.
The Kill Point er ute på DVD og Blu-ray nå.
