På en plakat på skolen der alt foregår i tv-serien Glee, henger det en slags plakett, en sånn treplate med en bronsjeplate med inngraveringer på og et bilde av hun som grunnla skolekoret.
Den sentrale teksten på plaketten sier noe sånt som: «It’s all about having fun». Og der, allerede i første episode, blir det sagt. Det er det Glee handler om, både som et skolekorfenomen og i hvert fall som tv-serie.
Dialogen er rett på, frekk, i grenseland provoserende og ofte veldig morsom.
Velg glede
Glee handler om skolekoret, heiagjengen, fotballgjengen og alle aktivitetene du kan foreta deg utenfor klasserommet på videregående i USA. Selvfølgelig kan du holde på med to forskjellige aktiviteter på fritiden, men da tror folk du er en sviker. Det handler om å ta et valg og stå for valget ditt. Og selvfølgelig: ha det råartig mens det står på.
Anmeldelsen fortsetter under bildene.
I Glee tas det mange forskjellige valg: Rachel har hele veien visst hva hun skulle velge, Finn har ikke noe valg, Artie velger mot alle odds og Quinn er usikker på valget sitt. De er alle klassiske helter og heltinner skrevet på en overraskende bra måte. Dialogen er rett på, frekk, i grenseland provoserende og ofte veldig morsom. Skuespillerene passer bra i rollene sine, og noen av dem gjør det riktig så bra.
De mest interessante figurene i Glee er, som i så mange andre filmer og serier, de spesielle birollene: Kurt, Mercedes, Artie, Sue, Emma og Terri. Og mine favoritter er de mest ukorrekte blant disse.
Anmeldelsen fortsetter under bildene.
En moderne heks
Heiagjengtrener Sue Sylvester(Jane Lynch) er et fantastisk eksempel på dette. Hun blander den fine beinharde stilen Clint Eastwood spilte ut i Gran Torino med det absoutt ukorrekte ved Kenny Powers fra Eastbound and Down. Hun har fullstendig selvtillit og er fullstendig ute. Og truer hele tiden stabiliteten, som en moderne heks skal gjøre.
Svakt drama
Iblant styrer Glee inn på et villspor av intriger og drama der serien slutter å være morsom. Jeg synes helt klart at Glee hadde vært mest tjent med å rendyrke den sprø og sprudlende stilen sesong én åpner med. Det er da Glee er aller best selskap. Dårlig drama og overkonstruerte intriger får vi nok av ellers. Unntaket er Emma(Jayma Mays), skolens rådgiver, som håndterer de seriøse øyeblikkene med en overbevisning samtidig som hun er en av de sære figurene.
Anmeldelsen fortsetter under bildene.
Effekten av Glee
Gullet i Glee er alle de fantastiske øyeblikkene med flerstemt tolking av låtklassikere som har gitt meg både gåsehud og tåre i øyekroken. Jeg har nynnet på Journeys åpningslinje «she’s a smalltown girl…» siden jeg så første episode, og det er ikke en type låt jeg er vant med å nynne på. Jeg trodde jeg hadde en sosial maske å holde på, men den forsvinner uansett sakte mens jeg ser på Glee.
Glee sesong én er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong én.
