Letters to Juliet er en ekstremt romantisk film. Tankene ledes først mot Mamma Mia-filmen, kanskje først og fremst siden Amanda Seyfried har hovedrollen. Hun spilte jo dattera til Meryl Streep i Mamma Mia, som satte en ny standard for «romantisk feriemål»-filmen og ga Hellas enorm reklame.
For å sette det på spissen, har de flyttet hele oppskriften fra Hellas til Verona, Italia, og skrevet en ny historie som er så optimistisk og godstemt at du bør legge opp til en slik stund i kinosalen. Ta med kjæresten din hvis kjæresten likte Mamma Mia. Da er du på den sikre siden.
Den vakreste kjærligheten i Letters to Juliet er den gamle kjærligheten.
Et femti år gammelt brev
Letters to Juliet handler om Sophie, spilt av Seyfried, og hennes forlovede Victor, spilt av Gael Garcia Bernal. En rolle jeg ikke kan skjønne hvorfor Bernal ville ha, men det er han som bestemmer. Sophie og Victor reiser på før-bryllupsreise til Verona, og ender opp med å ikke bruke tid sammen i det hele tatt.
Victor er enormt interessert i de italienske mattradisjonene, og Sophie blir kjent med en gjeng damer som kaller seg Julies sekretærer, som i Shakespeares Julie. De svarer på brev som kjærlighetstørste damer skriver til Julie for å få trøst, og Sophie finner et femti år gammelt brev som hun svarer på. Og så er det hele i gang.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Leiebiler og vinranker
Letters to Juliet består av mange lag med kjærlighet. Den klassiske historien om Romeo og Julie i Verona er bakteppet. Den femti år gamle kjærligheten representerer kjærligheten mot alle odds. Sophie og Victors kjærlighet representerer kjærligheten en kan ha til interessene sine, og Sophie og Charlies kjærlighet er den unge, nyforelskede kjærligheten. Det er bra komponert, og håndverket er det ingenting å si på.
Letters to Juliet ser ut som et ekstremt velgjort reiseprogram fra Italia. Musikken, maten, leiebilene på landeveien langs steingjerder og vinranker – alt stemmer. Og historien, som er av det fantastiske og overdrevne slaget, passer godt inn.
Bra cast og rar cast
Seyfried spiller en blanding av hverdagsjenta og den heite, skoleflinke kjernejenta, og den rollen spiller hun helt utmerket. Hun er skreddersydd for rollen. Bernal derimot, er malplassert. Den rare miksen av en latinamerikaner bosatt i New York som desperat kopierer alt som er italiensk, er ikke bare vanskelig for Bernal å spille: det er unødvendig kaotisk. Dessuten spiller Bernal med venstrehånda. Han kan mye bedre enn dette.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Den umorsomme og småkjedelige kjeklingen mellom Sophie og hennes britiske motpart Charlie, spilt av Christopher Egan, er vel ment å være romantisk, men blir irriterende. Den klassiske britiske satiren får en eim av fis når amerikanerne prøver seg på den.
Vanessa Redgrave derimot, er nydelig å se på, og det samme er hennes mange møter med utvalgte italienske pensjonister. Den vakreste kjærligheten i Letters to Juliet er den gamle kjærligheten.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Fin film, middels innsats
Alt i alt blir Letters to Juliet en velgjort feriefilm i ekte, levende omgivelser med enkelte feilskjær i manus og casting. Det trengs noen justeringer, men det er slik filmer som dette skal lages, punktum. Og du må være romantisk anlagt for å kose deg med den.
