Sons of Anarchy er historien om en motorsykkelgjeng som kaller seg SAMCRO (Sons of Anarchy Motorcycle Club, Redwood Original Chapter) og medlemmenes liv i hjemmet og i klubben. Klubben har sitt sete i småbyen Charming, hvor den har bygd seg en allianse med sentrale politifolk og andre som måtte sitte med makt.
Volden hører hjemme i Sons of Anarchy, det er det ingen tvil om. Og volden er prioritert og velregissert.
I sesong to vil nye krefter inn, og de nye kreftene representerer det alle hater, nemlig nynazisme.
Men nynazismen kommer ikke marsjerende inn i byen med vaiende svastikaer og høye støvler. De kommer med dress og slips og sigarer. Og da er det verre å gjøre noe med dem. I hvert fall på lovlig vis.
Fra én korrupsjon til en annen
Jeg synes det er deilig å se en nytt miljøskildring. Og spesielt av noe som er veldig fjernt for meg, men allikevel nært. Fox extended fortsatte suksessen de hadde hatt med The Shield når de begynte å vise sesong én av Sons of Anarchy overlappende med serieavslutningen av The Shield i september for to år siden(One-Niners, som er en av gjengene i Sons of Anarchy, var også med i The Shield).
Sesong to, som nå er ute på dvd, ble vist på Fox extended i fjor høst, og sesong tre av Sons of Anarchy har premiere på Fox extended neste uke. Så det er tydelig at serien har truffet et eller annet.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Talent og utseende
Ron Perlman, som spiller Clay, sjefen i gjengen vår, er en fantastisk skuespiller uansett hva han gjør, og i Sons of Anarchy viser han enda en nydelig side av skuespillertalentet sitt.
Katey Sagal gir verdens fineste damestemme i en animasjonsserie et sårt, hardt og selvstendig ytre som Gemma, kona til Clay. Gemma er nok motorsyklistenes hardeste medlem, og sammen med Tara, spilt av Maggie Siff, er hun også den som må balansere mest mellom det vanlige livet og det lysskye livet.
Henry Rollins passer perfekt som nynazist, litt på grunn av skuespillertalentet, men mest på grunn av hans intense utseende. Det er egentlig ingen i denne serien som ikke kler rollen sin.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Rå, målrettet vold
Volden i Sons of Anarchy er av det ubehagelige slaget. Det er vold på den forferdelige måten, som påføres for å skape frykt. Og jeg blir redd. Jeg blir redd for damene som må svi for mennenes gjerninger, og jeg blir redd når folk får deler av kroppen ødelagt for alltid. Og når jeg blir redd, vet jeg at serien oppnår det den vil. Volden hører hjemme i Sons of Anarchy, det er det ingen tvil om. Og volden er prioritert og velregissert.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
De helsikes intrigene
Hovedfokuset i sesong 2 er på intrigene, enten det er de personlige intrigene eller klubbens intriger. Det er her problemet ligger, siden intrigene i seg selv får for stor plass og drøyes ut. Intriger har vært noe dritt helt siden tidenes morgen, og jeg synes ikke intriger i seg selv er verdt mye plass. I hvert fall ikke når de kommer i veien for en god historie om valget mellom det minste av to onder og hvordan en skal forsvare et slikt valg for seg selv. For dét er egentlig valget sentrale skikkelser i Charming må ta i denne sesongen.
Sons of Anarchy sesong 2 er fin underholdning med en variert rolleliste som ikke fenger meg maksimalt, men som definitivt har sine øyeblikk.
Sesong 2 av Sons of Anarchy er i salg fra 1.september 2010. Anmeldelsen er basert på de 7 første episodene.
