Jeg har blitt vant til at The Simpsons bare er der når jeg surfer mellom kanalene. Og når jeg treffer på en episode, er det oftest midtveis i reklamepausen eller ti minutter før slutten. Men jeg ser det som regel ferdig. Slik har Simpsonsforbruket mitt vært så lenge jeg kan huske, og nå har jeg satt meg ned og sett 17 episoder av sesong 13 på rappen.
Ta quiz: Hvem er du på Moes bar?
En vanskelig oppgave
Al Jean, en av de opprinnelige manusforfatterene og sjefsprodusent for tredjesesongen av The Simpsons, kom tilbake som sjefsprodusent fra og med sesong 13(Jean hadde jobbet med The Critic i mellomtiden). Jean overtok en enormt populær serie mange mente hadde blitt ukul(se for eksempel Jon Bonnés utgreiing på MSNBC), og sa, som sine forgjengere, at han bare skulle «konsentrere seg om å ikke rasere den elskede animasjonsserien.»
Etter å ha sett over halve sesong 13 vil jeg si at Jean har gjort gode grep.
Ny sesong, ny retning
Sesong 13 handler mest om familien Simpson og hva som har gjort figurene til de figurene jeg har blitt så glad i. Jeg får følelsen av at forfatterkollegiet har bestemt den eneste riktige retningen: å gå grundigere inn i selve familien for å se hva som gjør familien Simpson til The Simpsons. Og da er jeg nødt til å følge med. Det er kanskje et tegn. Etter alle mine år med tilfeldig titting på reklamefinansiert fjernsyn, får sjansen til å se forhistorien til så mange av de relasjonene jeg har tatt for gitt.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Rørende tilbakeblikk
I sesong tretten får jeg blant annet se Homer og kompisene Moe, Lenny og Carl spille ut en rørende barndomsepisode som springer ut fra opprinnelsen til Homers snorking. En annen episode dreier seg rundt Marges tidligere beiler Artie Ziff, som kommer inn i hennes liv igjen og gir Marge og Homer et blandet tilbud. I øvrige episoder lenkes Bart fast til Homer og blir tvunget til å bruke tid sammen med faren sin, og Lisa melder seg ut av kirkesamfunnet i protest mot den økte kommersialiseringen av gudsbudskapet.
Fokus ligger på familiestammen i serien, og birollene bringes inn for å utdype i tilbakeblikk eller i innrømmende øyeblikk.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Mindre politikk
Den innbakte venstrevridde politikken som har vært mer eller mindre dårlig skjult hele veien, er nå offisielt åpenbar. Sesong 13 sier rett ut at Dick Cheney ødelegger samfunnet. Åpenbar politisk kritikk er ikke morsommere enn dårlig skjult politisk kritikk, og det er heldigvis ikke så mye politikk i sesong 13.
Jeg synes faktisk sesong 13 er et slags steg til siden for å fokusere på vennskap, familie og kjærlighet. Og i Simpsons er den treenigheten kulere enn politisk kritikk.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Verdens beste seriefigur
The Simpsons er aldri bedre enn Homer, sin nydelige hovedperson. Homer er ikke så utagerende i sesong 13, men jeg blir litt mer kjent med den gule antihelten. Og det kjennes nesten bedre slik. Han drikker fortsatt øl og tjuvkobler høyspentmaster, men stadig oftere er han med i samtalen og viser en selvinnsikt jeg ikke kan huske å ha sett.
Jeg, som bare har sett enorme mengder tilfeldige fragmenter av The Simpsons frem til nå, får se en mer tilbakelent og hjemmekjær gul famlilie som er litt mer opptatt av figurrelasjoner. Det er som å komme hjem etter at familieterapauten har vært der.
Anmeldelsen er basert på de første 17 episodene av i alt 22 episoder. Sesongen er produsert i 2001 og 2002, mens sesong 17, som i dag går på Viasat 4, er fra 2005.
Simpsons sesong 13 er ute på både DVD og Blu-Ray.
