Bent Hamers Hjem til jul handler ikke om nostalgisk julehygge, men om drømmen om den.
Det er en klok og velregissert film om et knippe mennesker med forskjellige utgangspunkter og mål, men de har alle en ting til felles: drømmen om å feire jul med en familie. De har forskjellige måter å oppnå dette på, og ikke alle vil greie det.
Det har blitt en film som trekker i flere emosjonelle tråder samtidig, og Hamer gjør det godt.
Handlingen:
Vi møter flere mennesker i ulike livssituasjoner. En lege (Fritjof Såheim) må hjelpe et fødende par på asylflukt. En far (Trond Fausa Aurvåg) forsøker å gjenvinne familien han har mistet. En sliten tigger (Reidar Sørensen) legger ut på en reise.
En gammel mann (Joachim Calmeyer) forbereder seg på en spesiell jul. En gutt nøler med å dra hjem til feiringen. Og en elskerinne er ivrig etter å forandre status.
De små detaljene
Det er mange søte scener her, med figurer som lar seg forstå, uten å si mange ord.
Bent Hamer har forfattet flere interessante skjebner, som blir godt underspilt av solide skuespillere. Med det mener jeg at de ikke bruker høy røst og store fakter for å skape figurene.
I beste Hamer-stil er det de små detaljene som forteller oss hvem de er, akkurat som i hans aller beste film, Salmer fra kjøkkenet.
Vidunderlig payoff
Hjem til jul er litt ujevn. Ikke alle historiene i dette lappeteppet er like interessante. Jeg forstår for eksempel ikke helt hva scenene med den norske gutten og den afrikanske jenta egentlig betyr.
Og historien med elskerinnen og hennes svenske elsker gis for liten tid, men har en vidunderlig payoff.
De fleste historiene har det. Jeg skjønner ikke alltid hvor Hamer vil hen, men flere lys går opp med elegante avslutninger.
Herlig juleatmosfære
I en scene klager en figur på at et land av skau må hente juletrær fra Danmark. På samme måte kan man kanskje stusse over at en filmskaper fra et land av snø måtte til Sverige for å lage en julefilm.
Riktignok er enkelte scener filmet i Stjørdal, mitt hjemsted, men mesteparten er filmet i Ôstersund. Det er likevel såpass nært at det aldri er noen tvil om filmens kulturelle identitet.
Filmen er preget av en herlig norsk juleatmosfære, uten at Hamer smører det altfor tykt utover.
Et lunt smil
Vinteren er flott festet til film av John Christian Rosenlund, mens Kaada har komponert toner som effektivt fremhever filmens stemning og temaer.
Filmen forlater oss med et av de vakreste avslutningsbilder jeg har sett, og med en nydlige julesang signert Maria Mena.
Jeg garanterer at du vil gå ut av kinosalen slik jeg gjorde: med et lunt smil.
