Selveste Petter Næss har regissert filmversjonen av selveste Lars Saabye Christensens roman Maskeblomstfamilien.
La meg slå fast at det er mye godt håndverk å oppleve her, blant annet flott foto, god lyd og en scenografi som effektivt gjenspeiler handlingen.
Men utseendet til tross, filmen makter ikke å engasjere meg.
Jeg måtte le
Noe av skuespillet tipper over i ufrivillig komikk. Jeg måtte le av replikker som sannsynligvis er ment å gjøre dypt inntrykk.
Filmen føles fryktelig baktung, som et nitrist fjernsynsteater fra 1972, bare i farger og widescreen.
Tenåringshormoner
Adrian (Marcus Aarnseth) bærer på en hemmelighet. Det er noe feil med ham som ingen snakker om, heller ikke foreldrene (Maria Bonnevie og Eindride Eidsvold).
Adrians tilstand er forbundet med stor skamfølelse, og får dramatiske konsekvenser sommeren 1966.
Tenåringshormoner og noen tragiske hendelser presser frem en endring i Adrians holdning til verden rundt seg. Han blir en sint og pubertal ung mann som havner i en umulig situasjon.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ubekvem dialog
Marcus Aarnseth gjør en god jobb i hovedrollen. Han har et interessant uttrykk foran kamera som føles naturlig. Men noen av de vanskeligste scenene krever nok en skuespiller av et enda større kaliber, om en slik 17-åring i det hele tatt finnes i Norge.
Sekvensene med albinojenta Emilie (Andrea Pharo Ronde) blir aldri så bevegende som meningen kanskje var. Dialogen glir litt ubekvemt mellom dem, og føles ikke fullstendig troverdig. Heller ikke når dramatikken topper seg, blir jeg grepet.
Vakker og virtuos
Det finnes scener i Maskeblomstfamilien som imponerer. Jeg liker blant annet skildringen av et teaterstykke, der både foto, klipp, lys og lyd smelter sammen til vakker og virtuos filmpoesi.
Jeg synes også det er verdt å merke seg filmens visuelle stil, som åpenbart er godt gjennomtenkt og utført, blant annet av dyktige Daniel Voldheim og hans kamera.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ufrivillig morsomt
Men noen av de drevne skuespillerne går på smeller her, som når Kjersti Holmen i rollen som snurpete tante gir Adrian en trist beskjed, men gjør det ufrivillig til filmens morsomste sitat.
Det er dessverre flere slike øyeblikk, som tar meg ut av filmen, og gjør at jeg blir betraktende i stedet for opplevende.
Overtydelig tristesse
Jeg har stor respekt for både forfatter Lars Saabye Christensen og regissør Petter Næss, som har skapt mange store øyeblikk i hvert sitt medium.
Men i filmatiseringen av Maskeblomstfamilien klikker det ikke helt.
Det har blitt en overtydelig tristesse med mange store og tunge ord som jeg ikke orker å svelge.
