Få spill har skapt så mye debatt som Medal of Honor.

En britisk minister ville forby spillet og amerikanske militæroffiserer har kritisert det for å ha med Taliban, noe som førte til at terrorgruppa ble kosmetisk fjernet fra flerspillerdelen av spillet.

LES: Vil forby Medal of Honor

Debatt rundt spill, vold og fremstillingen av krig i mediene er viktig, dessverre har ikke debatten denne gangen fokusert på det som er viktig.

Min vurdering av spillet er basert på enkeltspillerdelen.

Lettbeint underholdning

Hvordan er Medal of Honor som et spill, helt isolert fra fortellingen?

Spillmekanikken er Medal of Honor sin sterkeste side.

Medal of Honor har tatt med seg det gode tingene fra sine forgjengere, og blandet seg med Call of Duty-spillene.

Måten oppdragene er bygd opp på minner meg mest om nettopp Call of Duty, men med sitt distinkte stempel på det hele. Snikingen, bruken av taktiske kart og selve skytingen er bunnsolid – finpusset etter mange år med utviklererfaring.

SE VIDEO: Armadillo – ubehagelig om Afghanistan

Enkeltspillerhistorien tok meg omkring åtte timer å bli ferdig med, noe som jeg føler er i minste laget for spill som dette – det er jo tross alt det store “comebacket” til spillserien.

Snikingen er noe jeg har lyst til å nevne spesielt, for mange av spillets mest engasjerende og spennende deler er nettopp når du må snike deg inn mot fienden for å oppnå oppdragets mål.

Du har med deg tre kompiser på din ferd gjennom Afghanistan, men disse blir ikke en viktig del av spillmekanikken. De bidrar mest til å øke følelsen av realisme ved sine rop og advarsler, og er ofte av mindre betydning i selve kampene. En og en av disse tre andre karene kan erstattes av spillere om du velger å spille i samarbeidsmodus – noe som øker enkeltspillerdelens appell i mine øyne.

Den episodiske formen deler spillet fint opp i greie munnfuller, og variasjonen er så stor at jeg ikke blir mett. En av tingene som drar meg videre i historien er ønsket etter å oppleve mer – fordi omgivelsene er utrolig godt laget.

En soloppgang i de spektakulære afghanske alpene, for eksempel? Ja takk. Om du ikke bryr deg om ansiktsanimasjonene er det mye pent å se på i spillet, bare lyset i seg selv er en opplevelse.

Omgivelsene og de andre figurene i spillet er med andre ord gjengitt med stor innlevelse, selv stemmen til helikopterpilotene har fått spesialskrevet sitt manus av ekte helikopterpiloter som har tjenestegjort i Afghanistan.

Mens Modern Warfare 2 fokuserte på en storslagen historie, har realismen i Medal of Honor vært i høysetet. Følelsen av krig og konflikt er alltid tilstede – men jeg lurer like fullt på hvorfor ikke fortellingen i spillet følger opp dette.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Medal of Honor. (Foto: EA)
Medal of Honor. (Foto: EA)
Hvorfor Afghanistan?

Spill kan i likhet med film, serier, dokumentarer og andre medier fortelle grusomme historier fra krigens hverdag, og tilføre debatten mye godt.

For meg har det ikke vært en problemstilling hvorvidt Taliban bør eller ikke bør være en del av spillet – men i hvilken grad spillet behandler krigsproblematikken.

Jeg mener at spillutviklere tar på seg et spesielt ansvar når fortellingen blir lagt til en ekte krig.

Her bommer EA og utvikleren Danger Close helt på målet – Medal of Honor er lettbeint underholdning og rører ikke ved krigens problemer.

I en hardtslående dokumentarer om Afghanistan er fokuset på konfliktens innvirkning på sivilbefolkningen eller moralske problemer som oppstår i strid.

LES: Fjerner Taliban fra krigsspill

Medal of Honor er milevis unna slike problemstillinger.

EA unngår de verste stereotypene vi har om amerikanske soldater, de er ikke brautende på noe som helst vis. De skal bare ta “bad guys” som de selv sier.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Medal of Honor (Foto: Electronic Arts)
Medal of Honor (Foto: Electronic Arts)
Skyt litt her og der

Flere ganger sitter jeg likevel med en sur bismak i munnen – hvorfor reagerer ingen på at du nettopp har teppebombet en afghansk fjellandsby med to helikoptere? Det er kun onde terrorister som viser seg, barna og andre sårbare mennesker gjemmer seg ofte i truende situasjoner.

Denne likegyldigheten ovenfor krigens virkeligheter er urovekkende.

Tidligere i år har WikiLeaks-avsløringene fortalt oss mye om krigføringen som foregår i Afghanistan, og blant tingene vi lærte via denne uoffisielle kilden er at antallet sivile dødsfall er mye høyere enn hva offentligheten trodde.

LES: Alt om krigsspill, krigsfilmer og krigsserier

Hvorfor Afghanistan?

Medal of Honor kan ha vært et bedre spill om det var satt i en fiktiv verden – spillets fortelling blir ikke engasjerende med bakgrunnsinformasjonen jeg har oppsummert over.

Jeg har brukt mye plass på i kritisere det manglende budskapet i Medal of Honor sin fortelling – når du plasserer et spill i et så kontroversielt område som Afghanistan har du et ansvar sette lyset på problematiske situasjoner og diskutere krigen som helhet.

Anmeldelse: Battlefield – Bad Company 2

Lettbeint

Medal of Honor er et tamt krigsspill med en fortelling uten brodd. Spillmekanikken har sine lyspunkter, men når det ikke blir tatt opp noen problemstillinger knyttet til krigen i Afghanistan blir spillet bare en skygge av det det kunne vært.

Jeg tror mange vil reagere og være uenige i min vurdering av dette spillet. Da ber jeg deg om å legge inn en kommentar under, for en god debatt rundt hva spill bør være og hvordan de behandler vanskelige temaer kan fort blir det beste vi får ut av denne krigsfortellingen.

Legg inn din kommentar under.

Om SPILLET

Medal of Honor

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.