Inspirert av Runes kommentar om at han fikk hakeslipp underveis i spillingen av Star Wars: The Force Unleashed 2: her er mine egne, personlige topp fem hakeslipp foran et spill noensinne:

5:
Day of the Tentacle

Jeg husker stabelen med disketter, og det er mulig stabelen har blitt enda høyere i ettertidens lys enn den faktisk var. For i mitt aller helligste, datarommet som lå innenfor gutterommet, kunne alt skje. Såfremt det skjedde på en skjerm.

Blues Brothers og Rampage og Tanks; alt dette og mer til hadde jeg spilt i hjel. Men når Day of the Tentacle kom, kom også den overveldende følelsen. Jeg klarte ikke å runde det, og min IBM 286 klarte bare såvidt å dra det.

Historien var fantastisk og figurene nydelige, fargene sterke og kombinasjonene var mange. Det gikk flere år før en kompis og jeg satte oss ned med walkthroughen og rundet det. Noe som var så artig at vi fortsatte med walkthroughsamlinger for å runde Full Throttle, Monkey Island, Larry og så videre og så videre.

Og det var Day of the Tentacle som startet hele greia.

SE OGSÅ: Tidenes spillhelt? Zak McKracken!

4:
The Daedalus Encounter

Jeg kan gjenskape hele settingen for deg: rommet vi satt i, lukta, snacks, brus, klokka og den litt eldre kompisen min, Morten. Men jeg skal ikke plage deg med interiørdetaljer, det er ikke derfor du besøker dette nettstedet.

Det som er viktig, er at Morten hadde en Macintosh og spillet The Daedalus Encounter.

Jeg ser at det kan være et potensielt drittspill.

The Daedalus Encounter handlet om…jeg husker ikke hva det handlet om. Jeg husker Tia Carrere, og at det foregikk i verdensrommet: sterke argumenter, begge deler.
Siden jeg allerede hadde et veldig sterkt forhold til Wayne’s World var jeg allerede forelsket i Tia Carrere, og forelskelsen skal nok ikke bagatelliseres heller. Forelskelsen har kanskje noe av skylden for hakeslippet?

Det jeg husker best, var at det var så hinsides imponerende å se på, en revolusjon for dataspill hva angikk grafikk. For The Daedalus Encounter blandet spillgrafikk med ekte skuespillere, noe jeg ikke hadde sett før. Og jeg har aldri prøvd det eller sett bilder eller video fra det siden. Før nå. Og jeg ser at det kan være et potensielt drittspill.

Men det gir jeg faen i. Og jeg håper du leser dette, Morten. Det var du som viste meg fremtiden i spillgrafikk.

SE OGSÅ: Noomi Rapace mot Alien?

3:
Resident Evil

Dette er historien om første gangen jeg ble skremt av et spill. Castlevania hadde satt små støkk i meg, men det er stor forskjell på en liten frysning i nakken og en fysisk reaksjon som gjør at jeg må forlate rommet.

Jeg havnet av en eller annen grunn hjemme hos en fyr jeg den dag i dag ikke vet hva heter, og denne fyren eide en Playstation. Ikke en PS2. En Playstation. PS1, om du vil.
Denne fyren likte å skru av alt lyset i rommet og spille Resident Evil. Og jeg er jo glad i å spille. Så der satt jeg. Men jeg satt ikke lenge.

Hvor tynn unnskyldningen var, eller om jeg i det hele tatt unnskyldte meg, husker jeg ikke. Jeg husker følelsen av å bli utsatt for psykisk terror av et spill, og jeg var ikke klar for det.

Så et fortjent hakeslipp til Resident Evil.

SE OGSÅ: Resident Evil Afterlife 3D!

2:
Goldeneye

Min første flerspilleropplevelse med en førstepersonsskyter viste meg for alvor den sosiale siden spill har, og er kanskje den opplevelsen som det er knyttet mest hoiing og kauking til.

Og så skjøt vi hverandre.

Fredagskveldene kom min venn Bjørn Ottar drassende med Nintendo 64, fire håndkontrollere og Goldeneye. Hakk i hjel kom Ola og Tormod, med fredagkveldens forventning i blikket og tunge bæreposer i hendene. Fulle av bjønnunger, som vi kalte dem. Pils på 0,33-flasker.

Og så skjøt vi hverandre hele kvelden og utover natta.

Foreldre: 17-18 åringer som sitter i kjellerstua og drikker øl og spiller tv-spill har det helt perfekt, vær aldri i tvil om det.

Ola, Bjørn Ottar og Tormod: takk for mitt beste kombinerte fest- og spilløyeblikk noensinne.

1:
GTA IV

Kona mi kommenterte at jeg etter hvert begynte å ligne Nico Bellic, og på den tiden hun sa det tok jeg det som et kompliment. Jeg var så dypt inne i livet som innflyttet krigsveteran i Liberty City at jeg planla dagen ut ifra når jeg kunne spille neste gang.

Jeg husker kjøreturen over brua til Algonquin med sidesol, Miles Davis på anlegget og skylinen foran meg. Slike subjektive spillopplevelser er blant de sterkeste i popkulturen og må oppleves for å forstås.

Assassin’s Creed, Uncharted 2: Among Thieves og Red Dead Redemption har vært sterke utfordrere til førsteplassen, og fellesnevneren er en følelse av storslagenhet som brer seg etter hvert som spillet utfolder seg. Og det avgjørende tidspunkt der magien viser seg er gjerne et øyeblikk litt uti spillet der jeg, helten, plutselig befinner meg på en høyde og kan se utsikten. Kanskje ser jeg litt av det jeg allerede har spilt, men jeg ser også hva som ligger foran meg. Og det ser såklart alldeles vanvittig ut.

GTA IV er det sterkeste og herligste hakeslippet jeg har spilt noen sinne, og jeg ser voldsomt frem til spillet som skal banke det ned på andreplass.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.