Cornelis Vreeswijk var ekte, ikke konstruert. Han bare var, han lot ikke som. Dette kommer godt frem i regissør Amir Chamdims film om den nederlandske sangpoeten, som aldri ble svensk statsborger.
Cornelis har blitt fin mimring for fansen, og Hans-Erik Dyvik Husby imponerer i hovedrollen, men filmen skraper i overflaten.
Vi kommer aldri spesielt nært innpå mennesket bak de kjente sangene.
Et pliktløp
Filmen er innom de fleste av Vreeswijks godt publiserte opp- og nedturer. Vi får se hans spede begynnelse som artist, den overraskende suksessen, og problemene han får både med kvinner, dop og sprit.
Det blir altså en to-timers gjennomgang, som av og til føles som et pliktløp, men hva skal man egentlig gjøre?
Man forventer jo akkurat denne typen form på en film om en kjent og kjær artist.
Best på scenen
Hans-Erik Dyvik Husby er ganske så perfekt for hovedrollen. Han har kanskje ikke stor erfaring som tradisjonell skuespiller, men han er slett ikke ukjent med å spille en rolle for et publikum. Han er best når han står på scenen, også i denne filmen.
Hans fremtoning er skummelt lik den Cornelis Vreeswijk jeg kjenner fra gamle opptak, og han synger bra, også. Men i flere scener må Dyvik Husby mime til den virkelige Cornelis, og det tar meg litt ut av filmopplevelsen.
Jeg synes Dyvik Husby burde få synge alt selv. Det ville økt troverdigheten.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tilbake i tid
Amir Chamdim og crewet har etter det jeg kan skjønne gjort en veldig god jobb med å rekonstruere Sverige på 1960- og 70-tallet. Jeg blir imponert over flere store bilder, der mye jobb åpenbart er lagt ned for å ta oss tilbake.
Men for de fleste er musikken det viktigste transportmiddelet tilbake i tid. Flere av Vreeswijks store melodier er representert, og vi får se hvordan noen av dem ble til.
Jeg liker måten sangene blir presentert på, og Dyvik Husby bidrar godt til å levendegjøre dem.
Et raust bilde
Cornelis er en jevnt god film. Det er mye å sette pris på her. Jeg savner bare å komme nærmere inn på mannen. Filmen gjør spede forsøk på å forklare hans problemer med barnetraumer fra Nederland, uten å overbevise fullstendig.
Men jeg sitter igjen med et raust bilde av en stor mann med gitar, og en uovertruffen evne til å røre ved den som lytter.
Filmen om ham rører også ved den som ser.
