Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 er akkurat passe eventyrlig, med både spenning, mystikk og bittelitt kjærlighet.
Dette er kanskje ingen filmhistorisk milepæl, men jeg koste meg med våre stadig voksnere helter, og likte måten historien utviklet seg på.
Filmen mangler et skikkelig klimaks, og fremstår delvis som transportetappe til Del 2, men ga meg eventyrfølelsen jeg liker å få på kino.
Leter etter Malacruxer
I Del 1 får vi se hvordan Voldemort tar over både Magidepartementet og Galtvort. Harry Potter skal fraktes til et sikkert sted, men vennene angripes, med tragisk utfall.
For å unngå at flere kommer til skade, reiser Harry, Ronny og Hermine på egen hånd. De leter etter de mystiske malacruxene, som kan ødelegge Voldemort.
Samtidig er han-du-vet på leting etter noe enda farligere, nemlig Dødstalismanene. Men hva er det?
Et lite trekantdrama
Dødstalismanene – Del 1 bryter med den strukturen vi er blitt vante til i Potter-filmene, og er i stedet en slags roadmovie. Figurene er stadig på flukt, og gjør at historien virker større og friere.
Vennskapet mellom Harry, Ronny og Hermine testes, og vi aner konturene av et lite trekantdrama, uten at dette er spesielt vellykket.
Både Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint har vokst som skuespillere gjennom disse sju filmene, men jeg tror ikke alltid på figurene når de lukter på voksne problemstillinger.
Bedre er det når de kjenner på følelser som sorg og tap, som de får anledning til her.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Har fortellerglede
David Yates er kanskje ingen Spielberg eller Zemeckis, men han har fortellerglede, og har regissert flere spreke scener med stor oppfinnsomhet. Han er best når han får leke med effekter, og de er selvfølgelig av god kvalitet.
Filmens kuleste sekvens kommer forholdsvis tidlig i filmen, der Harry og Gygrid rømmer fra dødsetere på en flygende motorsykkel med sidevogn og rakettmotor!
Legg også merke til musikken, komponert av den dyktige franskmannen Alexandre Desplat. Den gir historien større emosjonell rekkevidde enn den kanskje fortjener.
Nytt solid eventyr
Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 er ikke like god som alle forgjengerne, men jeg kan ikke påstå at jeg kjedet meg, til tross for en spilletid på 2 timer og 30 minutter.
Den mangler som sagt det helt store klimakset, men så er da dette også kun halvparten av historien. Del 2 kommer neste år, og da forventer jeg at avslutningen sitter bedre.
Inntil da, kan fansen trygt følge Harry, Ronny og Hermine i et nytt solid eventyr på kino.
Skal du se Dødstalismanene? Hva synes du om denne anmeldelsen? Kommentér under!
