Den islandske regissøren Dagur Kári viste elegant omgang med grovkornet og mørkhumoristisk historiefortelling i både debutfilmen Noi Albinoi og oppfølgeren Dark Horse.
Han viderefører dette i sin nyeste, The Good Heart, innspilt i New York på engelsk. Resultatet er som ei skittenmelankolsk Tom Waits-låt.
Jeg liker hvordan Kári forteller sorgmuntert fra skyggesiden, med pregede personer som gir hverandre en ny sjanse.
Et dårlig hjerte
Bareieren Jacques (Brian Cox) sliter med et dårlig hjerte, og kan dø når som helst. Han møter hjemløse Lucas (Paul Dano), og ser muligheten til å få en arvtager til baren.
Han tar inn Lucas for å lære ham opp, men de har store ulikheter å takle.
Og når Lucas forbarmer seg over en kvinne som kommer til baren, brygger det opp til storm.
En fryd å se
Med en klasseskuespiller som Brian Cox i hovedrollen, kan man knapt gjøre feil.
Han gjør Jacques til furet, værbitt jævel, som nekter å la flyktige menneskelige trekk som varme og kjærlighet forpurre tilværelsen som ensom barmann i New Yorks bakgater.
Vi har sett mange slike grinebitere på film tidligere, og det kommer ikke som noen overraskelse å se hvordan han utvikler seg. Men det er en fryd å se Brian Cox takle en slik rolle.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ingen forhistorie
Paul Dano er en fin kontrast, som den unge, rene og godhjerta Lucas. Vi får ikke fortalt hvorfor han er hjemløs, men det er heller ikke spesielt relevant.
Vi får heller ingen forhistorie om Jacques. Disse figurene eksisterer her og nå, og det kan jeg godt forholde meg til.
Begge er merkede mennesker som har vanskelig for å la noen komme nært innpå. Så vil tiden vise om det ennå er mulig.
Fargerikt språk
Dagur Kári har også skrevet manuset, og krydret det med flere interessante betrakninger rundt ulike ting, som for eksempel hvordan en brokkoli er en god fysisk manifestasjon av en fis.
Og han gir Jacques et mildt sagt fargerikt språk, som jeg aldri ville tatt i bruk selv, men er herlig å høre på!
Den noe søkte avslutningen på filmen står kanskje ikke helt i stil med tonen som har preget historien inntil da, men den lar seg iallefall ikke glemme med det første!
