I anledning ukas premiere på Devil, begynte praten i redaksjonen om minneverdige Satantolkninger på film. Den praten stopper ikke så lett.
Les gjerne anmeldelsen av Devil her, før du går videre.
Det er mange som har skildret Satan, og Satan er der oppe sammen med Jesus og Julenissen over ofte portretterte rollefigurer.
Men jeg har jo mine favoritter…
Viggo Mortensen i The Prophecy (1995)
Jeg var inne i en tung stigmata- og satanperiode fra 2003 og utover, og lastet ned alt jeg kunne finne som inneholdt Udo Kier og demoner. Da kom jeg over filmtrilogien The Prophecy, hvor Viggo Mortensen kom ut fra intet, satte seg på huk og snakket rolig med Katherine, en av filmens hovedpersoner.
Det lå kraftig i kortene at selveste satan skulle dukke opp, og når Mortensen satte i et helvetes brøl mot en av typene som var med ham, var all tvil borte. Minneverdig? Ja. Trykk på bildet under for å se klippet.
Rosalinda Celentano i The Passion of the Christ (2004)
Jeg gikk jo og så The Passion of the Christ på kino fordi den etter sigende skulle være så vanvittig voldelig at folk spydde og gråt og alt det der. Det var den jo også forsåvidt, men jeg var ikke forberedt på at Satan skulle dukke opp. Jeg kan lite bibelhistorie, og visste ikke hva som egentlig skjedde i hagen i Getsemane. Nå vet jeg det.
Og om filmen ikke satt i meg så veldig lenge, satt Celentanos tolkning av Satan der en stund. Senere i filmen, når hun dukker opp med en rar baby i armene, måtte jeg holde pusten. Respekt.
Trykk på bildet under for å se klippet fra Getsemane.
Tim Curry i Legend (1985)
En lang fascinasjon for Ridley Scott førte meg etter hvert til Legend; et erkeklassisk eventyr med Tom Cruise i hovedrollen. Tom Cruise har jeg et godvondt forhold til, men det trenger slett ikke å ødelegge filmopplevelsen. Det gjorde det ikke i dette tilfellet, i alle fall. Men det har mindre med Cruise å gjøre, og mer med min helt Tim Curry å gjøre.
Tim Curry spiller intet mindre enn Satan slik Theodor Kittelsen tegnet ham i Fanden og Futen, bare litt større og med hakket større horn. Stemmen er dyp og grumsete, med en diksjon som bare en eksentrisk brite kan uttale.
En skikkelig eventyrsatan, spilt med ekte glede og innlevelse av Curry.
Trykk på bildet under for å se klippet der Curry gjør sin entre.
SE OGSÅ: The Rocky Horror Picture Show!
Peter Stormare i Constantine (2005)
Som nevnt var jeg i en okkult fase på totusentallet, og Constantine kom som en slags ekstra julekveld vinteren 2005. Dette var på en måte filmen jeg hadde lett etter en stund, og idet jeg fikk se Tilda Swinton som Gabriel var egentlig verdt hele filmen.
MEN SÅ KOM SATAN DALENDE NED FRA TAKET MED DRYPPENDE FØTTER OG HVIT DRESS OG SA:
«AHH…WHAT TOOK YOU SO LONG?»
Se Peter Stormare i en av sine feteste roller ved å trykke på bildet under.
Harvey Stephens i The Omen (1976)
Damien Thorn heter gutten som er Satan, og hele Omen går egentlig ut på at jeg vet premisset for filmen. Og det gjorde ikke akkurat saken noe bedre, for Stephens barneansikt rommet så mye potensiell jævelskap at hvert øyeblikk av filmen var psykisk terror.
Barneansiktet er bare seg selv, og et ungt ansikt upåvirket av tidens tann har et potensiale for alt mulig.
Denne filmen så jeg i ung alder, samtidig som jeg så Exorcisten og Rosemary’s Baby. Jeg var skitredd på den tiden, men takknemlig i dag.
Trykk på bildet for å se barnevaktscenen fra Omen.
Den obligatoriske bobleren
En liten bobler på tampen kan jo være den potensielle Djevelen i Red Dead Redemption; fyren med bowlerhatt jeg møter i I Know You-sekvensene:
