Årets beste tv-serier!

How I Met Your Mother elsker det den holder på med.

Dette er serien som har skapt de nye snakkisene i det nye årtusenet i stedet for å resirkulere gamle vitser.

HIMYM er suverent den mest kreative i sitkomsjangeren og i sesong fire går den i vei og tøyer grensene enda mer, ved å blande inn litt av figurenes mindre morsomme sider. Og ender opp med å knytte meg enda sterkere til seg.

Eastbound and Down kommer fra HBO, og er den kåte lillebroren i familien.

Jeg lo så jeg datt rundt i stolen når Kenny Powers ravet rundt, bannet og drakk og jeg synes i det hele tatt at Eastbound and Down fylte et stort hull.

Hva slags hull?

Toeren, etter serien å dømme.

Politisk ukorrekthet er vår tids fineste egenskap, og Eastbound and Down er i så måte en treningsvideo du må se for å komme i gang.

Human Target er dette årets friskeste actionånde.

Den slår ut konkurransen med sine snedige figurer, herlige stemningsmusikk og lune humor.

Human Target er en serie jeg bare har lyst til å vende tilbake til, episode etter episode.

Den røde tråden i sesongen som handler om hvem Chance, Winston og Guerrero egentlig er, kunne vært kjedelig liksom-drama, men er engasjerende ekstrasnadder.

Den tredje sesongen av Mad Men viser ingen svakhetstegn.

Den fremstår faktisk noe bedre enn de allerede glimrende to første sesongene.

Kanskje skyldes dette at vi nå er blitt skikkelig kjent med figurene.

Vi vet hva som får dem til å tikke. Kanskje er det også fordi dette er historiefortelling av høy klasse, der minimalistisk dialog utnyttes til fulle.

Det er vanvittig deilig å sette seg ned med hver nye episode av Mad Men, for jeg vet hva jeg har i vente: 45 minutter med ren kvalitet!

Serien er faktisk innspilt i Los Angeles, men oser av New York-stemning.

Ennå er vi bare halvveis, og jeg tar gjerne tre sesonger til, for Mad Men er noe av det beste innen serier akkurat nå!

Community kom som den berømte julekvelden på kjerringa og ga meg høstens kjæreste overraskelse.

Humoren overgår meg, figurene er perfekt tabloide og episodene varierer fra det gjennkjennelige til det hysteriske.

En serie jeg tabbet meg ut og ga en femmer etter de ti første episodende.

Nå er jeg femten episoder klokere og kan lykkelig annonsere at Community sesong én er en terning seks.

Dexter sesong 4 er selvtekterseriens foreløpige høydepunkt, og det som til å begynne med var en makaber og komisk liten eskapade har nå blitt et intenst neglebiterdrama.

Mye takket være John Lithgows gjesterolle, men i det store og det hele grunnet en gradvis dreiing fra det ufarlige til det livsfarlige for vår mann Dexter Morgan og hans nærmeste.

Dexter er serien som har gått dit jeg gjerne ville at den skulle gå, men som jeg ikke turte vente for mye av.

Det gjenstår å se hvor mye lengre de er villige til å ta den.