Ta én del Twilight, én del True Blood, bland det med djvelskapen man kan finne på en amerikansk High School, og du har Vampire Diares.
I Vampire Diaries møter vi tenåringen Elena, som forelsker seg i den nye gutten i bygda, Stefan. Stefan er blek, mystisk, og blir rar i øya ved synet av blod. Vi skjønner fort hvor dette bærer hen.
Vampyren Stefan har nemlig returnert til den lille byen Mystic Falls for å prøve å leve et normalt liv. Dette går ikke helt etter planen, og Elena skjønner raskt at den nye gutten i bygda ikke er som alle andre.
Det viser seg også at Stefan er opphengt i eksen sin fra 1800-tallet, og tror du jammen ikke Elena er klin lik henne. Mystiske greier.
Stefan får dessuten besøk av kjekkas-broren sin Damon som også er vampyr, men bare av den slemme typen.
Skamløs stjeling
Vampire Diaries er basert på boken med samme navn av forfatteren L.J Smith, og kom ut så tidlig som i 1991. Det måtte tydeligvis noen foregangsmenn til før det kunne lages serie av Vampire Diaries, og da er det bare synd at skaperen Kevin Williamson stjeler så heftig og skamløst av de andre seriene og filmene som banet vei for sjangeren.
Når man først skal stjele må man gjøre det med stil. Vampire Diares skriver av leksene til Twilight og True Blood, men får fortsatt ikke gode karakterer.
Det som burde stå sentralt i en vampyrserie av nyere dato er enten kjærlighet eller lidenskap. Dessverre er Vampire Diares for opptatt med fjortisdrama og skvette-scener.
Forutsigbar smørje
Både Stefan, Elena, og Damon er uinteressante karakterer som man egentlig ikke bryr seg noe særlig om, men slik blir det ofte når det eneste de bygges på er kjedelige personlighetstrekk som aldri utvikler seg. Kombinér dette med en fortelling som aldri overrasker og et manus som aldri utfordrer, og du har ganske middelmådig tv-serie.
Jeg skal likevel ikke være for hard mot Vampire Diares, for den er ikke fullstendig uten underholdningsverdi. Jeg kan fortsatt sette pris på tenåringsdrama med et hint av håpløs kjærlighet og kjekke mannfolk.
Det er absolutt mulig at noen vil kose seg med serien, og med noen mener jeg vel egentlig noen litt yngre enn meg. Kanskje er dette serien for de som enda er litt unge for True Blood? Det er jo langt fra det dårligste som går på tv for tiden, og kan fint brukes til å fylle litt dautid hvis man enda hungrer etter vampyrkåte tenåringer og tørste blodsugere.
Men for å være helt ærlig, hadde jeg heller kjørt en Twilight-maraton og kost meg med en vampyr jeg faktisk kunne forelska meg i.
(Anmeldelsen er basert på første del av sesong 1)
