Regissør Ole Giævers debutfilm er en vond og vakker historie, der den ukomfortable samtalen mellom figurene fortrenges.
Vi som observerer skjønner hva som må sies, men forstår også hvorfor det er vanskelig å få det ut.
Det handler om innestengte følelser i et vidt åpent landskap. Fjellet beveget meg i 73 dirrende minutter.
Pågående sorgprosess
Solveig (Ellen Dorrit Petersen) og Nora (Marte Magnusdotter Solem) er på fjelltur. De går den samme ruta hvor noe traumatisk skjedde dem to år tidligere.
Kanskje gjør de det for å avslutte en pågående sorgprosess. Kanskje gjør de det for å redde forholdet.
Landskapet er vidt og åpent. Det er også utfallet.
LES OGSÅ: Jarle vender tilbake!
Snakker med kroppsspråk
Filmen starter med stiv og kunstig dialog. Ikke fordi Giæver etteraper norsk film fra 1970-tallet, men fordi det er nettopp slik to partnere i krise snakker sammen.
Filmen lar oss se at de føler dyp kjærlighet for hverandre, men har opplevd noe som gjør det vanskelig å komme videre. Små handlinger og kommentarer kan velte alt.
Ellen Dorrit Petersen og Marte Magnusdotter Solem snakker like mye med kroppsspråk og ansiktsutrykk som med stemmen. Rollene er godt besatt og klokt spilt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Behersket og troverdig
Jeg liker måten filmen utspiller seg på. Ingen hyling. Ingen skriking.
Ingen smektende strykere eller andre åpenbare knep for å gjøre øyet stort og vått. Historien rulles opp rolig, behersket og troverdig.
Det fantastiske fjellandskapet er flott fotografert i mektig cinemascope av Øystein Mamen, og utgjør en majestetisk bakgrunn, og kontrast, til det nære og personlige dramaet som utspiller seg mellom Solveig og Nora.
LES OGSÅ: Anmeldelse av Kongen av Bastøy!
Finjustert fortellerteknikk
Kvinner som reiser tilbake for å møte fortiden er noe Ole Giæver har utforsket før, i den kritikerroste kortfilmen Sommerhuset.
Også denne gangen handler det mer om følelser formidlet gjennom bilder enn gjennom ord. Det ligger intelligent og finjustert fortellerteknikk bak Fjellet, som aldri forråder figurene med enkle utveier.
Med dette er Ole Giæver etablert som en av landets mest spennende spillefilmregissører. Og dersom du synes det du har lest i denne anmeldelsen virker lovende, bør du komme deg på fjelltur!
