Ghost Trick er det siste påfunnet til spillregissør Shu Takumi, mannen bak advokatsimulatorene i Phoenix Wright-serien.
Dette spillet følger på mange måter samme lest, men med en mer morbid vri.
Som seg hør og bør med spill fra Japan, er Ghost Trick absurd og skrudd i sin tilnærming til både historiefortelling og spillmekanikk.
Du spiller en mann (!) kalt Sissel, og er stein dau i starten av spillet. Jepp, men din ånd lever i beste velgående.
ALT OM: Nintendo DS
Oppgaven blir å styre denne overnaturlige versjonen av mannen med jentenavnet gjennom såvel den åndelige som den virkelige verdenen for å finne ut hva som egentlig skjedde med deg.
Lur døden
Det gjør du på beste «Åndenes makt»-vis – ved å ta bolig i døde objekter. Du har kraften til å manipulere og påvirke disse objektene rundt deg, eksempelvis åpne et kjøleskap eller trille et hjul, hvis du befinner deg «i» dem. Dette er spillets såkalte «tricks» (derav tittelen), men Sissel har enda flere knep i ermet.
Han kan bruke en annen persons døde legeme til å forflytte seg fire minutter tilbake i tid, mens personen ennå var i live.
Sissel kan så bruke sine «tricks» i løpet av disse minuttene til å påvirke personens skjebne, og hindre ham eller henne fra å dø. Slik kan han holde liv i de mange han møter som kan hjelpe til med å finne ut hvem som drepte ham.
LES: 3DS kommer i mars
Ett eksempel: For å unngå at en av Sissel kvinnelige venner i spillet skal bli tatt av dage, må du spole tida tilbake, og åpne en paraply for å dytte et par hodetelefoner ned i et akvarium. Dermed kan hun ikke høre på musikk, og vil faktisk få med seg at en leiemorder entrer rommet – og kan gjemme seg under en sofa i tide.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Krevende gåter
Dette høres helt vilt ut. Men når du har forstått og kjøpt premisset, sitter spillet overraskende godt i fingrene – og i hodet. Med tanke på spillmekanikk minner det en del om det gamle pc-spillet The Incredible Machine, i det at du skal kombinere ulike gjenstanders fysiske egenskaper for å oppnå et mål. Du peker, klikker og drar i objektene på den trykksensitive skjermen.
Du må løse atten forskjellige gåter før du forhåpentlig har funnet ut hva din skjebne egentlig ble.
Det finnes dog bare én løsning på hver gåte. Det er derfor langt mellom de selvtilfredse «klappe seg på magen over sin egen briljans»-øyeblikkene – det er heller snakk om å prøve alle muligheter for å finne den riktige løsninga. Det er ikke alltid at det mest opplagte er det riktige. Hvis du mislykkes får du selvsagt en ny sjanse, men ofte starter du da spillet langt bak i tid, og må trykke deg gjennom svært mange skjermbilder med dialogsekvenser før du får prøve deg igjen.
Lost in translation
Dette er nemlig ikke et spill for deg som skyr samtaler. Teksttung engelsk dialog, gjerne tilnærma direkte oversatt fra japansk, med dertil hørende høy WTF-faktor. DS-ens tekniske begrensninger tillater heller ikke ordentlige samtaler med faktisk hørbart snakk, så man må nøye seg med statiske «talking heads» og tekstbokser akkompagnert av «blipp blopp»-lyder.
Du må klikke deg gjennom replikkutvekslingene med trykkpenna, og det er enerverende i lengden. Det hjelper det ikke så mye at noen av one-linersene til rollefigurene er svært morsomme.
Historien er fiffig i all sin eksentrisitet, og elegant fortalt.
Den presenteres i en «film noir møter Johnny Bravo møter Blade Runner»-stil, og selv om dialogsekvensene er langdryge, blir det aldri plotmessig kjedelig. De manga-aktige animasjonene er fløyelsmyke, og står ikke tilbake for noen (lavoppløselig) tegne- eller animasjonsfilm.
Ikke for de utålmodige
DS-en viser i dette spillet at det ennå er liv i den snart sju år gamle konsollen, og at den fortsatt kan gi unike spillopplevelser. Likevel blir Ghost Trick en smule i tregeste laget for meg. Er du imidlertid lei Jo Nesbø og på leit etter krim satt i et over-the-top univers, liker praktisk (men ofte frustrerende) oppgaveløsning og ikke skyr skriftlig dialog, vil dette være god hjernetrim og en sju-åtte underholdende timer.
De mer utålmodige og actionhungrige kan ha større nytte av å fyre opp noe gammel The Incredible Machine i kombinasjon med en lettbeint actionthriller.
