Jake Gyllenhaal er en merkelig skuespiller. Helt fra han for alvor ble kjent med kultfilmen Donnie Darko, har han oppsøkt utradisjonelle roller. Det er rett og slett vanskelig å vite hva han vil finne på neste gang.
Brokeback Mountain, Jarhead, Zodiac og Prince of Persia: The Sands of Time er eksempler på dette. Vidt forskjellige filmer, med vidt forskjellige filmfigurer.
Derfor er det både overraskende og skuffende å se ham i en så banal rolle som Jamie Randall i Love and other drugs.
Randall er familiens badboy, en halvstudert røver og en skjørtejeger. Tilsynelatende ute av stand til å føle empati for kvinnene han sjarmerer i senk.
(trykk på bildet øverst for å se videoanmeldelse av filmen)
ANMELDELSE: Zodiac
Alt endrer seg når han møter ei dame som er like kynisk som han er – Anne Hathaway gjør sitt inntog i rollen som den Parkinsons-syke Maggie Murdock.
Alvorlige temaer
Hun er emosjonelt steinhard, på grunn av den brutale sykdommen hun har fått i ung alder. Dermed er hun også den eneste kvinnen i hele filmen som ligner Randall.
Det er kun de ekstremt vakre som får seg, enten det dreier seg om sex eller følelser. Den feite og nerdete broren til Randall fremstilles som funksjonshemmet i møtet med andre mennesker.
Rollefigurene er provoserende overfladiske, og betydelige deler av filmens spilletid tilbringes under lakenet med de to Hollywood-stjernene uten at kjemien mellom dem gnistrer.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hathaway gjør den beste rollen i Love and Other Drugs, selv om det ikke skal tillegges for mye vekt i akkurat denne sammenhengen. Jeg tror på hennes tolkning og forståelse av sykdommen, og hun overbeviser med sitt kroppsspråk. Dessverre er hennes replikker langt i fra ektefølte, og det er vanskelig å knytte seg til de problemene hun opplever i hverdagen. For å si det slik, det er ikke få – Parkinsons i en alder av 26 år er brutalt.
Unødvendig produktplassering
En parallell sidehistorie er Randalls forsøk som selger for medisinprodusenten Pfizer. Dette henger så dårlig sammen med resten av det personlige dramaet i filmen at en nesten skulle tro at det er noe som er blitt lagt til etter at manuset først var ferdig. Jeg tror nesten en kunne fjernet de fleste scenene som omhandler denne delen av livet til Randall uten at filmen hadde tatt skade av det.
Her møter vi flere sidefigurer som heller ikke bidrar til fortellingen, blant annet Gabriel Macht (i rollen som Trey Hannigan) og Hank Azaria (i rollen Dr. Knight – og ja, dette er han som har mange stemmer på animasjonsserien The Simpsons).
Regissør Edward Zwick har tidligere vist at han har god kontroll over både skuespillere, fortellerteknikk og komposisjon i blant annet Blood Diamond.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Flate følelser på lerretet
Det kunne vært mange tårevåte øyeblikk i denne filmen, det er tross alt et romantisk drama om en alvorlig sykdom. Dessverre skygger prestasjonene til både skuespillere og regissør for det som kunne vært et rørende drama om vanskelig kjærlighet.
Først i filmens aller siste del får vi se det menneskelige i rollefigurene, og de går fra å være endimensjonale vesener til faktiske personer. Halvannen time er i overkant lenge å vente på dette.
Jeg lurer forøvrig på hvor mye penger medisingiganter som Pfizer har betalt for å få profilert sitt navn og sine produkter i denne filmen. Det flyter bokstavelig talt over med antidepressiva og Viagra-tabletter i en slik mengde at jeg nesten føler meg uvel.
