Julie Bertuccellis nye film er – i likhet med debuten Tiden etter Otar – en var og fin skildring av en familie etter tapet av ankerfestet i tilværelsen.
En av hovedrollene spilles av et enormt tre, en fantastisk kulisse som brukes til å illustrere både blomstrende liv og brå død.
Det gir en virkelighetsnær historie et eventyrlig preg etter hvert som naturkrefter katalyserer familien gjennom sorgprosessen.
Tiden etter pappa
Dawn (Charlotte Gainsbourg) bor på den australske landsbygda med mann og fire barn.
Men mannen dør plutselig, og familien sitter lamslåtte tilbake.
Datteren Simone (Morgana Davies) får det for seg at farens sjel lever videre i det enorme treet ved siden av huset, og når Dawn innleder et forhold til en annen mann, reagerer både mennesker og natur.
Lammet av sorg
Charlotte Gainsbourg tegner et troverdig bilde av Dawn.
Jeg har fremdeles hennes intense prestasjon i Lars Von Triers Antichrist ubehagelig friskt i minnet.
Også her spiller hun en pint figur, lammet av sorg og tap, men med mer virkelighetsnære og troverdige handlinger og konsekvenser.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Veslevoksent
Samspillet mellom Gainsbourg og unge Morgana Davies som datteren Simone er imponerende.
Davies har noen veslevoksne replikker som avleveres uten at det virker kunstig, og med et følelsesregister som matcher det langt mer erfarne skuespillere presterer.
Et naturens mesterverk
Julie Bertuccelli forteller historien med poetiske bilder, fulle av hverdagsligheter, men med tung symbolikk.
Først og fremst er treet selvfølgelig et gjennomgående tema, et naturens mesterverk som man kan fortape seg i.
Man kan også fortape seg i denne filmen, som sakte men sikkert kryper inn i hjertet mitt. Treet er varmt anbefalt!
