Jeg reiser alene er et fordømt hyggelig gjensyn med Jarle Klepp!
Mens Mannen som elsket Yngve var et frekt og energisk tilbakeblikk på Stavanger 1989, er oppfølgeren en mer moderert retur til Bergen 1997.
Manusforfatter Tore Renbergs underfundige humor er fremdeles morsom, Rolf Kristian Larsen ennå et sympatisk midtpunkt, og denne gangen har han også en fantastisk 7-åring å bryne seg på.
Dette har det blitt en fin film av.
Helt ny rolle
Jarle (Rolf Kristian Larsen) har blitt 25. Mer seriøs. Studerer. Fin dame. Alt på stell.
Og så kommer plutselig sjokkbrevet som forteller at han har en ukjent datter (Amina Eleonora Bergrem) som kommer på besøk fordi mor trenger barnefri.
Jarle blir med ett kastet inn i en helt ny rolle han er alt annet enn klar for.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Mannen som elsket Yngve!
Direkte uansvarlig
Charlotte Isabel Hansen spilles av Amina Eleonora Bergrem, og hun er ikke bare en hjertesmelter av rang, men har også en befriende naturlig fremtoning foran kamera. Hun spiller, hun later ikke som.
Det samme gjelder Rolf Kristian Larsen, som gjør det vanskelig å mislike Jarle Klepp, selv når han opptrer direkte uansvarlig overfor sin nye datter.
Jeg forstår Jarles ambivalens, selv om den fører til uakseptabel oppførsel.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hvor er Bergen?
Jeg savner Helges frekkheter fra den første filmen. Men Pål Sverre Valheim Hagen er en morsom kompisfigur med andre kvaliteter.
Henriette Steenstrup, Ingrid Bolsø Berdal og Trine Wiggen har også fine biroller.
Den siste store figuren i filmen burde være fantastiske Bergen. Men jeg får ikke den helt store byvibben. Ei heller den store følelsen av 1997.
Det hjelper ikke akkurat at alle trafikkbilder er preget av bilmodeller fra 2000-tallet. Jeg blir tatt ut av tiden, og det føles litt dumt og unødvendig.
LES OGSÅ: Blått lerret: Jarle vender tilbake!
94 gode minutter
Jeg skulle ønsket meg mer av den smittsomme energien som gjorde den første filmen så god. Det blir lite fittesatananarkikommando i Jeg reiser alene.
Er dette for mye pirk? Kanskje. Regissør Stian Kristiansen og staben har prestert godt nok til at jeg trygt kan anbefale 94 nye minutter med Jarle Klepp.
Historien forteller om en situasjon mange vil kjenne seg igjen i. Det handler om det vanskelige punktet i livet der man må bli voksen og ta ansvar.
Jeg liker det – og vil gjerne følge Jarle videre!
