Flerspillerdelen på nett er ikke testet og dette er derfor en vurdering av enspillerdelen alene.

Det er lov å være kresen når man er på utkikk etter et nytt skytespill, det er tross alt ikke få tilskudd til sjangeren spillbransjen kommer med hvert år. Noen er gode, noen er midt på treet, mens andre bare er ræva.

Killzone 3 er det siste skytespillet i rekken som det er store forventninger til – og det innfrir.

Les også: Dead Space 2 (aldersgrense 18 år)!

Må redde jordkloden

Historien starter der forgjengeren slutter. Du tar styring over elitesoldaten Sev rett etter at antagonisten i Killzone 2, Helghast-lederen Visari, er tatt av dage. Sev og hans medsoldater befinner seg på fiendens trappetrinn, med det som var en slem statsleder liggende død noen få meter unna, i det hele Helghast-flåten dukker opp på himmelen.

Ikke overraskende handler starten av spillet om å flykte med livet i behold. Etter hvert som historien utspiller seg må Sev, som så mange andre spillhelter før ham, redde jordkloden og dens innbyggere fra å bli tilintetgjort av den hevnlystne fienden.

I motsetning til forgjengeren fanget Killzone 3 min interesse fra start til mål de seks timene enspillerdelen varte.

Det er få, men behagelige timer som byr på mye variasjon. Og det er temposkifte og variasjonen som er spillets store styrke. Som i de tradisjonelle førstepersonsskytespillene bruker du mye av tiden på å springe rundt og renske landskapet for “bad guys”, men innimellom disse intense intervallene får spilleren utfolde seg med diverse utstyr, store kjøretøy og heftige bossfights. Et snikebrett er også med og gir en frisk pust mellom slagene.

Les også: Krig + spill = sant!

Killzone 3. (Foto: Sony Computer Entertainment)
Sivile blinker

Killzone 3 er lag på lag med action i dystre og kalde omgivelser. Noen skytespill bærer preg av å være litt mer muntre og fargerike midt i alvoret, men det er ikke snev av noe lystig i Killzone 3. Her er det ingen morsomme undertoner, men jeg med min småmorbide humor måtte le litt av starten av spillet.

I introduksjonen, hvor man skal lære å sikte og skyte, befinner man seg i fiendens base og i fiendens drakt.

Jeg skjøt av gammel og selvlært vane på de slemme, røde pappfigurene på øvingsbanen til Helghast. Men det viste seg å være de uskyldige, sivile blinkene man skulle treffe for å komme videre.

Greit at Helghast er onde, men det får da være måte på! Det satt i hvert fall tonen for de neste seks timene av spillet.

Sjefsfiendene i dette spillet puslete nok til å dukke opp i en uskyldig tegneserie på NRK Super.

Puslete fiender

Grafisk sett er det mye snadder for øyet. Vi snakker noe av det bedre vi har sett til dags dato.

Detaljene, landskapene og videosnuttene er av høy kvalitet, og lyden likeså. Men det er øyeblikk hvor jeg føler at innpakningen er langt bedre enn innholdet.

Ikke at fortellingen og settingen man tar del i er dårlig, men videosnuttene som drar historien framover er til tider ganske slappe.

Og jeg finner det en smule ironisk at fiendens ledere er en gjeng pensjonister – gamle, grå menn som ikke er særlig skumle og ikke særlig interessante heller.

De minner mer om karikaturer, så jeg sliter med å ta dem alvorlig. Mens sekvensene med Sev og hans medsoldater forteller om et blodig alvor og en kamp på liv og død, er sjefsfiendene i dette spillet puslete nok til å dukke opp i en uskyldig tegneserie på NRK Super. Det er kanskje et bevisst valg av spillutviklerne for å myke opp stemningen, men for meg ble det fullstendig krasj!

Det nydelige utseende og den varierte og gode spillbarheten gjør likevel Killzone 3 til en minneverdig opplevelse.

Spillet støtter co-op på delt skjerm, men ikke over nett.

Anmeldelse: Stacking – Et dukke(spill)hjem.

Rune Håkonsen anmeldte Killzone 2 da det kom i 2009. Se anmeldelsen hans her!

Om SPILLET

Killzone 3