Kongens tale er en elegant oppvisning i god, gammeldags historiefortelling.
Regissør Tom Hooper og manusforfatter David Seidler bringer historiske begivenheter frem i lyset på en måte som underholder godt, uten å overdramatisere.
En stiv og opphøyd kongelig blir personifisert på en nær og personlig måte som gjør det lett å forstå hva som står på spill, og hvorfor.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Elizabeth: The Golden Age!
Et uvanlig vennskap
Hertugen av York (Colin Firth) har et problem. Han stammer. Det er uheldig for en kongelig som er forventet å opptre offentlig.
Hertuginnen (Helena Bonham Carter) kontakter talepedagogen Lionel Logue (Geoffrey Rush) som en siste utvei. Det blir starten på en vanskelig behandling og et uvanlig vennskap.
Det kulminerer når hertugen blir Kong George, andre verdenskrig bryter løs og hans kongelige høyhet må holde sitt livs viktigste tale.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av A Single Man med Colin Firth!
Klasseskillet lever!
Colin Firth gjør en av sine aller beste roller som Hertugen/Kong George. Her er ikke spor av den minste selvmedlidenhet, men en sterk vilje satt under et enormt press.
Det er interessant å se hvordan denne figuren går i klinsj med den uhøytidelige Logue, spilt av dyktige Geoffrey Rush, som nok oppfører seg på en måte som oppfattes som svært uærbødig overfor en kongelig på 1930-tallet.
Klasseskillet lever i høyeste grad, og kontrastene skaper drama på lerretet!
LES OGSÅ: Colin Firth: – Umulig å forberede seg!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tvunget til å tjene
Regissør Tom Hooper har kongelig erfaring. Han sto bak den imponerende miniserien Elizabeth I i 2005.
I Kongens tale skildrer han et interessant miljø, der vi får et inntrykk av den tøffe posisjon de britiske kongelige ble født inn i, tvunget til å tjene folket.
Alt er filmet ekstremt flott og elegant, med detaljerte kostymer og kulisser. Jeg er ingen ekspert på hvordan det britiske kongehuset så ut på 1930-tallet, men filmen fremstår som svært troverdig.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Søstrene Boleyn!
En triumf
Historien er altså basert på virkelige figurer og hendelser, men det er vanskelig å vite akkurat hvor korrekt den er, selv om noe av dialogen er basert på Logues egen dagbok.
Dronning Elizabeth, altså dronningmoren som ble 101 år gammel, skildres som en positiv og humørfylt kraftkvinne i Helena Bonham Carters skikkelse. Derfor høres det litt merkelig ut at hun for 30 år siden skal ha bedt manusforfatter David Seidler om ikke å lage filmen i hennes livstid, fordi minnene fremdeles var så vonde.
Filmversjonen får kongens kamp mot taleproblemet til å fremstå som en triumf!
