Det knyttet seg ikke rent lite spenning til David Simons neste prosjekt når han var ferdig med The Wire. I flere år hadde situasjonen for politiet, røverne og omtrent alle derimellom i Baltimore blitt skildret, og Baltimore hadde fått sin grundige hyllest.
LES: En takk til The Wire
Denne evnen til å fange en hel by i serieform skulle Simon perfeksjonere ytterligere med Treme.
Det finnes øyeblikk her som er helt hakeslipp.
En rasert by
For Treme er, som du kanskje allerede har hørt, en hyllest til New Orleans. Og slik tilfellet var med The Wire og Baltimore (og The Corner og Baltimore også, for den del), ble Treme spilt inn i New Orleans. Forskjellen mellom disse to byene er at Baltimore har sine storbyproblemer som så mange andre, mens New Orleans er så sterkt medtatt av orkanen Katarinas herjing at det mangler sidestykke i den utviklede verden i moderne tid.
Og Treme handler om optimismen og kampen i denne rimelig raserte byen. En ekte by. En levende kulisse.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Gir musikken sin fortjente plass
For det første er Simons siste mesterverk overraskende. Det finnes enkelte øyeblikk her som er helt hakeslipp. I første episode kan jeg bare trekke fram det gledelige gjensynet med Clarke Peters som Albert Lambreaux, i full Mardi Gras-drakt. Himmel og hav. Jeg tror ikke jeg blunket under hele seansen.
Musikken jeg hører i serien spilles som regel der og da, eller over et anlegg i rommet.
Et annet overraskende element ved Treme er at musikken i seg selv til tider er nok; rett som det er bærer musikken hele sekvenser alene. Uten dialog.
Jeg har aldri sett en serie tørre å la musikken tale så for seg så mye som Treme, og det elsker jeg den for.
STEM: Filmpolitiets Oscar-avstemning 2011!
David Simons talent for dialog
Dialogen er så naturlig og flyter så godt at det er vanskelig å si noe mer om den. Like vanskelig som det er å si noe om dialogen vi har med vennene våre.
ANMELDT: Brutte Løfter S01
Figurene er fine, både de fiktive figurene og de ekte. David Simons kanskje fremste trekk som serieskaper er den naturlige dialogen, og i Treme har han plukket med seg noen skuespillerveteraner fra The Wire, noen som utelukkende har jobbet med film tidligere, og lokale orleaniere som bare er seg selv.
En troverdig blanding, selv om et par figurer blir litt flate i den store sammenhengen.
Fellesløft for cajunenes hovedstad
Ensemblet er stort, og hovedpersonene består i en proff trombonist som sakte men sikkert må bygge opp igjen levebrødet sitt, den engasjerte men notorisk distre dj-en, indianerhøvdingen, den sinte youtubeaktivisten, det trasige musikerparet, den strevende mesterkokken og bareieren som leter etter broren sin.
Et utvidet ensemble som til sammen får vist frem den spesielle og kriserammede byen fra sine mange sider.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Beste kjønnsnøytrale hovedrolle: New Orleans!
New Orleans må også nevnes sammen med ensemblet, for byen i seg selv har virkelig en hovedrolle. Byens vesen er merkbart gjennom skjermen, og fyller stua i de seksti minuttene det varer.
Og for en sterk avslutning! Sorgen, gleden og fargene! Du bør, for ditt eget tv-seriehjertes skyld, ikke gå glipp av denne perlen.
(PS: Sesong 2 av Treme hadde premiere 24.april på HBO i USA)
