Jeg tror egentlig ingen innerst inne hater Justin Bieber, men man må erkjenne at mange elsker ham. Og de som gjør det, vil elske Justin Bieber: Never Say Never. Jeg ”bare” liker filmen.
Den gir et fint innblikk i hvordan stjernelivet artet seg for 16-åringen i 2010, mest på godt, men også litt på vondt.
Filmen passer seg for å tråkke på tær, eller være altfor privat, men den forklarer godt hvordan fenomenet Justin Bieber kunne oppstå.
Og med konsertklipp i god 3D, får vi en helt ålreit nær-Justin opplevelse.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Shine A Light!
Skremmende entusiastiske
Filmen forteller Justins historie fra bleiestadiet, til han blir oppdaget på Youtube, til han står på scenen i et fullsatt Madison Square Garden.
Vi får møte slekta hans, bakmennene som gjorde ham til stjerne og crewet han reiser på turné med. Selvsagt får vi også møte den unge fansen, som veksler mellom å være søte og sjarmerende til mildt sagt skremmende entusiastiske.
Her er det faktisk mye god underholdning, også for de som stiller seg likegyldige til Biebers eksistens.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Hannah Montana – The Movie!
Godt dokumentert
Regissør Jon Chu har i hvert fall ikke manglet råstoff. De fleste barn født på 90-tallet har fått barndommen sin filmet, noe som også gjelder Justin. Vi får se flere klipp som beviser at han allerede som bitteliten hadde rytmesans og musikalitet.
Hans knappe karriere er også godt dokumentert. Vi får se hvordan nett og sosiale medier har spilt en viktig rolle, spesielt Twitter.
Chu og klipperen har sydd alt dette sammen til en effektiv konsertdokumentar. Den underholder, til tross for at den egentlig ikke har så mye interessant å melde.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Slipper å leke reflektert
Det er først og fremst folka rundt ham som forteller historien hans. Justin selv blir ikke intervjuet så mye, men hva kunne vi forvente at han skulle bidra med? Filosofere over sin egen stjernestatus?
Han er jo bare en gutt. Jeg synes det er greit at han slipper å leke reflektert, men i stedet være seg selv i opptak fra hverdagen, både av og på scenen.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Step Up 2: The Streets!
En ren hyllest
De som hadde ønsket en dokumentar med et kritisk blikk på fenomenet Justin Bieber, må eventuelt lage den selv.
Justin Bieber: Never Say Never kommer fra kjernen av Bieber-campen, og er en ren hyllest til fenomenet.
Men jeg mistenker at 90% av de som ser filmen, ikke vil være interessert i noe annet. De vil se sin kjære poster boy, og får det. Greit nok.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Glemt neste år?
Den største selverkjennelsen jeg personlig sitter igjen med etter Justin Bieber: Never Say Never, er at mora til Justin Bieber er yngre enn meg. Og heit!
Dessuten tenker jeg at filmen om sønnen hennes kommer i grevens tid. Neste år kan han være glemt.
