Tidlig i Pax ser vi to vilt fremmede. Hun spør på en mystisk måte om han vet hvor mange muttere det er i et fly, en helt naturlig innledning til enhver samtale.
Han vet ikke. Hun sier 10365. De diskuterer dette i noen sekunder, og så har de sex. I et flyplasskapell med glassvegger. Og der settes troverdighetsstandarden for resten av filmen.
Alt føles så håpløst konstruert: det blytunge manuset, de stive figurene, den flaue dialogen, de ekstreme sammentreffene og usannsynlighetene som får mine øyne til å rulle av oppgitthet.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Maskeblomstfamilien!
Tvinger frem et oppgjør
Historien finner stort sett sted om bord i et fly på vei fra Stockholm til Oslo. Vi møter et knippe personer som opplever hver sin fortrengte livskrise.
Så eksploderer den ene motoren, og flyet må ned i lavere høyde med kraftig uvær.
Passasjerene forbereder seg på det verste, og denne situasjonen tvinger frem et oppgjør før det kanskje er for seint.
Pax er navnet på flyselskapet, men er også det latinske ordet for det figurene søker, nemlig fred.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Mennesker i solen!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Føling i flyet
Jeg beklager, men jeg synes dette er blytungt filmatisk håndverk. Jeg tror ikke på disse historiene og figurene i dem. Det snakkes stort og teatralsk, slik det gjøres i gamle filmer vi ler av.
Flere av landets mest kjente skuespillere er med, blant andre Ellen Dorrit Petersen, Kristoffer Joner, Kyrre Haugen Sydness og Ida Elise Broch. Men de makter ikke å løfte manuset ut av hengemyra.
Persongalleriet blir aldri annet enn kunstige figurer som er nødt til å si teite ting til hverandre. Dette er ikke føling i fjæra, men i flyet.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Fjellet!
Tror ikke på settingen
Det meste av handlingen foregår altså i en flykabin, og dette flyet kunne bare ha vært bygd i et filmstudio.
Det er nemlig ekstremt sjenerøst med plass her, med kun to seter på hver side av en midtgang som er en og en halv meter bred. Et slikt fly finnes selvsagt ikke.
Alle som noen gang har vært i en flykabin, vil riste på hodet og tenke ”Ja, særlig”. Tror man ikke på settingen, er det også vanskeligere å tro på historien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Laber film
Jeg skulle jo ønske at regissør Annette Sjursen hadde en bedre oppfølgerfilm til den lovende debuten Min misunnelige frisør. Hun og co-manusforfatter Lars Saabye Christensen har store ideer, men de er ikke overført heldig til film.
Mest lovende er tråden der Ellen Dorrit Petersen og Samuel Fröler spiller ekteparet som ennå sliter med uavklarte spørsmål rundt sønnens død i en trafikkulykke. Kanskje hadde det vært en idé å konsentrere seg om denne historien?
Men heller ikke den får tid på seg til å bli annet enn en flau fotnote i en heller laber film. Dessverre!
