Umeå4ever er en film jeg gjerne skulle ha likt bedre. Regissør Geir Grenis vilje til å satse personlig økonomi på prosjektet er imponerende.
Dessverre er filmen kun middels god. Det er noe ved måten historien fortelles på som ikke klikker. Den har positive tilløp, men villskapen blir for streit.
Humoren er koksgrå der den burde være kullsort. Og filmen hadde nok trengt en sterkere hovedrolle for å knytte emosjonelle bånd til sitt publikum.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Tatt av kvinnen!
Vil finne ekskjæreste
Stian (Sondre Krogtoft Larsen) blir dumpa, og opplever en liten livskrise.
Han bestemmer seg for å kjøre fra Oslo til Umeå og finne Robyn, som han forelsket seg i under et taekwondostevne i 1984.
Kompisen Anders (Vegar Hoel) tvinger seg med på reisen for å passe på Stian, men kan han ha skjulte motiver for å bli med?
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Amors baller!
Burde tråkke hardere til
Dette er en slags roadmovie med noen stopp, blant annet til noen gamle bekjente. Møtet med et søskenpar på svenskegrensa byr på noen morsomheter.
Men filmen blir bare søt der den burde ha mer brodd og tråkke hardere til.
Av og til benyttes unødvendige overtydeligheter, som for eksempel når Stian drar på seg en stygg OL-genser fra 1994 for å hamre inn at han lever i fortiden.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Anonym hovedrolle
Sondre Krogtoft Larsen gjør en helt grei rolle som Stian. Men det blir en anelse kjedelig.
Jeg føler filmen kunne trengt et mer kjent ansikt som publikum har et sterkere forutgående forhold til. En som kunne gitt filmen tyngre ballast fra første billedrute.
Det er altså ingenting direkte feil med Krogtoft Larsens innsats, men han blir for anonym som Stian. Samspillet med Vegar Hoel er fint, uten at det slår gnister av kameratskapet.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Sykt lykkelig!
Noen fine overraskelser
Umeå4ever er teknisk kompetent skrudd sammen. Den ser dyrere ut enn den er. Soundtracket er godt. Historien har noen fine overraskelser i vente, selv om hovedtvisten er forholdsvis enkel å gjennomskue.
Jeg føler til syvende og sist at filmen har for lite sprekt å by på til å kunne hevde seg i kinomarkedet i 2011.
Jeg håper hyggelige Geir Greni har økonomiske reserver, eventuelt snille venner. Sånn i tilfelle.
