Historiene om andre verdenskrig tar aldri slutt. I Vinterkrig får vi se hvordan en 14 år gammel gutts handlinger får dramatiske konsekvenser under krigens siste måneder.
Denne nederlandske filmen fortelles ganske tradisjonelt og ukomplisert, uten noe spesielt særpreg.
Men den har noen interessante figurer, konflikter og god miljøskildring av en liten nederlandsk by anno 1945.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Inglourious Basterds!
Hjelper skadet flyger
Michiel (Martijn Lakemeier) er sønn av byens borgermester, som samarbeider med nazistene for å trygge borgerne. Michiel har ingen forståelse for dette, og skammer seg over faren.
Når han oppdager en skadet britisk flyger i skjul (Jamie Campbell Bower), bestemmer Michiel seg for å hjelpe på sin måte.
Han får hjelp av sin onkel Ben, som er en del av motstandsbevegelsen.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Svik!
Nostalgisk krigsdrama
Nederlandsk krigsnostalgi gjorde filmen til en suksess i hjemlandet. Det er mye sykling frem og tilbake langs islagte kanaler her. Og stolte nederlendere som blir kuet av stygge tyskere.
Vinterkrig ligner likevel mye på alle andre lands krigsfilmer, både i form og innhold. Den er pent filmet og tonelagt med musikk med høy eposfaktor.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Max Manus!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Godkjent hovedrolle
Unge Martijn Lakemeier har en stor jobb med å bære filmen på sine skuldre. Han greier det ganske godt, men det hadde absolutt vært en fordel å ha en sterkere skuespiller til å formidle Michiels historie.
Tenk Christian Bale fra I solens rike eller Jamie Bell i Billy Elliott. Det er kanskje mye å kreve.
Lakemeier gjør en godkjent jobb, og er omgitt av solide skuespillere i biroller, spesielt Raymond Thiry som faren og Yorick van Wageningen som motstandsonkelen.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Flammen & Citronen!
Ingen revolusjon
Filmen har visse thrillerelementer som kanskje er litt søkte, og der troverdigheten ikke er på topp.
Men de fører til flere gode enkeltscener, og et dramatisk klimaks i skogen.
Vinterkrig er ingen revolusjon innen krigsdrama, men regissør Martin Koolhoven gjør såpass mye riktig at den er helt fin å se.
