Rin er en helt vanlig sexistisk framstilt japansk skolejente. Men dagen hun fyller 16 har faren hennes en stor overraskelse på lager. Han baker henne en kake og viser fram sine store, blodige, pulserende brystvorter og genitalie. Han er nemlig en «hiruko» – en absurd form for pervers mutant. Og det er hun også.
Før man egentlig rekker å bli forklart noe særlig mer blir Rins foreldre drept av en gruppe antimutantsoldater med maskingeværmodifiserte penismasker.
Det største problemet er ikke at historien er helt på jordet…
Heldigvis utvilker Rin sine mutantkrefter seg i tide til at hun klarer å drepe alle penismaskeninjaene med monsterhånden sin og unnslippe.
Kampen mot menneskeheten
Etter å ha slakta hele nabolaget, ledet av en gammel dame som vil stoppe henne ut og plassere henne på torget, blir hun tatt hånd om av hiruko-lederen Kisaragi. Han tar henne med til en treningsleir for tenåringsjenter med mutasjoner hvor hun skal lære å mestre evnene sine for å bruke de mot menneskeheten.
For det er jo selvfølgelig den evinnelige kampen mellom mennesker og mutanter det handler om.
Frilynt tentakel-versjon av X-men
Selv om tematikken er velkjent fra blant annet X-men-filmene tilbyr Mutant Girls Squad et mildt sagt friskt bidrag til mutantuniverset.
Blant jentene i treningsleiren møter vi mutantbegavelser som pupper med samuraisverd, anale utvekster med motorsag og et zombie-fosterhode festet til armene med tarmer.
For ikke å glemme Rins sykerpleieruniformerte vennine Yoshi som med sine tentakelarmer og maurslukermunn penetrerer både det ene og andre i løpet av filmens mange kampscener.
Et par av drapene er utrolig morsomme!
Digitalt blodsøl
Det skal i hvert fall ikke stå på kreativiteten til filmskaperne. For maken til innovativ lemlesting tror jeg aldri jeg har sett.
Det hele er selvfølgelig akkompagnert med store mengder blodsøl. Men dessverre er mesteparten av dette skikkelig dårlig digitalt blod som ødelegger mer enn det tilfører.
Og hvor enn mange småfrekke bestialske mord de klarer å diske opp med, så tar jeg meg selv i å titte på klokka. For historien holder virkelig ikke mål.
Totalt fraværende fortellerteknikk
Det største problemet er ikke at historien i seg selv er helt på jordet, men det totale fraværet av fortellerteknikk.
Det virker som at manusforfatter Jun Tsugita har skrablet ned noe han drømte for et par måneder siden fritt etter hukommelsen.
Jeg hadde neppe klart å følge handligen dersom jeg ikke umiddelbart hadde gjenkjent den som en historie jeg har sett alt for mange ganger før.
Hva i all verden driver japanerne med?
Mutant Girls Squad er nok et stykke kultur som får meg til å lure på hva i all verden japanerne driver med.
Det er ikke det at jeg mener at japansk underholdningskultur nødvendigvis er feil eller dårlig eller noe sånn. Bare veldig, veldig rart.
Hva filmen angår så utfyller den virkelig ikke sitt potensiale. Den har som nevnt et fantastisk figurgalleri men historien er syltynn.
Og når jeg endelig tror at filmen skal begynne; så er den ferdig.
