Bitre, arbeidsløse hvalfangere som jakter på miljøaktivister med harpun høres jo ut som et fantastisk godt utgangspunkt for en horrorfilm.
Dessverre utnytter ikke Reykjavik Whale Watching Massacre potensialet og ender opp med å bli en middelmådig harpunjakt uten brodd.
Riktig oppskrift men lite smak
En fattig og isolert psykopatfamilie sammensatt av en gammel mor og to voksne sønner bor alene på en stor hvalfangstbåt.
Etter at Island forbød jakt på vågehval har de mistet næringsgrunnlaget sitt og nå vil de hedre sin avdøde hvalfanger-pappa ved å bruke båten hans til å jakte på og slakte ned «green-pisset» (miljøaktivister red.anm.) som de mener er skyld i elendigheten.
Vi følger en gruppe stereotypiske turister på hvalsafari langs Islands kyst. Da kapteinen deres blir drept i en harpunulykke blir de godtroende plukket opp av psykopatfamilien på hvalfangerbåten.
Og det de trodde var deres redning skal vise seg å være deres sikre død.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Hverken skummel eller morsom
Reykjavik Whale Watching Massacre er en pent utført film med fine bilder, gode spesialeffekter og helt greie skuespillere. Men handlingen er hverken skummel eller morsom, og blødsølet hverken ekkelt eller overdrevent. Det virker som at filmen ikke helt vet hva slags horrorfilm den skal være, og ender opp med å bli en ganske lite spennende film.
Av og til blir vi servert verbale sklitaklinger som «La oss håpe det finnes en livbåt på dette dødsskipet», men det er såpass få av dem at de virker mer malplasserte enn morsomme.
Islandsk gladrasisme
Den stigmatiserende portretteringen av turistene gir oss en interessant innføring i islendernes syn på omverdenen.
Jeg vet man ikke skal skjære en hel nasjon over én kam, men i Islands tilfelle er det kanskje ikke så farlig? Det bor jo tross alt bare 318 000 på øya.
Filmen selv er i hvert fall ikke forsiktig med å generalisere «útlendingar».
Blant jaktbyttene til hvalfangerne finner vi tyske, kvinnelige barne-TV-produsenter i 50-årene med forkjærlighet for unge mannebein. En stakkarslig brite som blir voldtatt på alle skipene hun går ombord i. En alkoholisert, frekk og vulgær franskmann. En modig, MacGyver-aktig, kjekk afroamerikaner som selvfølgelig viser seg å være homofil. En bortskjemt amerikansk drittunge. Og en kvinnediskriminerende koreansk forretningsmann med kone og kamikazetrent, grådig assistent.
Problemet er at formålet med denne stigmatiseringen er så utydelig skildret at jeg ikke vet om jeg skal betrakte det som islandsk gladrasisme med glimt i øyet, eller bli oppriktig provosert.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Skraper på overflaten
Jeg savner at filmen tar et standpunkt til temaet som problematiseres. Miljøvern versus næringsliv er et eksplosivt tema som godt kunne vært bedre utnyttet. Men regissør Júlíus Kemp ender opp med å skrape på overflaten.
Til siste minutt sitter jeg og håper på at det kommer en eller annen kommentar om hvalfangst fra filmskaperne, men den gang ei.
Rejkavik Whale Watching Massacre er en skikkelig middelmådig islandsk grøsser som kunne vært så utrolig mye bedre. Den er ikke direkte kjedeling, men berører meg like lite som en gjennomsnittlig busstur.
