Hver uke samler Castle rundt 10 millioner seere bare i USA. Og 10 millioner mennesker kan vel ikke ta feil?
Joda, selvfølgelig kan de det. 10 millioner mennesker tar ofte og til tider voldsomt feil, det har historien vist oss gjentatte ganger – nå er det altså Castle-seerene sin tur til å bekrefte akkurat det.
Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien «gjøre alt markant dårligere» skal man være litt mer forsiktig med.
Ny dritt – gammel setting
Premisset i Castle er som følger: Storsjarmøren Rick Castle er en suksessfull krimforfatter som alltid har en «vittig» replikk på lur. Han følger politietterforskeren Kate Beckett på jobb, og bygger hovedpersonen i den nye boka si på henne.
Sammen løser de to – som i utgangspunktet er forskjellige som natt og dag – saker så det står etter, og tror du sannelig ikke det sniker seg inn en liten romansevibb også?
Frister dette? Hvis svaret er «nei» kan du bare slutte å lese. Min misjon med denne anmeldelsa er å forhindre folk fra å bruke tid på Castle uten å være forberedt på hva de går til. Er svaret «ja»? Fortsett å les.
Anmeldt: White Collar S01
Det er ikke lurt å gjøre alt dårlig
Gjenbruk av gamle konsepter er helt streit. Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien «gjøre alt markant dårligere» skal man være litt mer forsiktig med. Dessverre har Castle valgt den siste varianten.
Når det gjelder mordmysteriene som blir presentert har serien kombinert mangel på originalitet med mangel på troverdighet på en måte man rett og slett ikke skulle tro var mulig. Det er nesten litt imponerende at manusforfatterne har lagt lista så lavt og kommet unna med det.
Episodedramaturgien er standard: Mistenk tre-fire stykker feilaktig først – fakk skurken på slutten. Helt greit, hadde det ikke vært for at man veldig ofte skjønner med en gang hvem som faktisk har gjort det, og for at politiarbeidet som leder fram til løsninga med få unntak er blotta for logikk og kompetanse.
Anmeldt: Merlin S03
NYPD – de inkompetentes arbeidsplass
Castle redder stadig vekk NYPDs ære, og det er ikke fordi han er så sjukt smart – det er fordi politiet er idioter. De blir strengt tatt ikke framstilt som det, og det er slett ikke noe poeng i serien, de har bare nedregulert en hel politistabs kunnskap sånn at det skal være plausibelt at Castle kommer på løsninga først.
Et eksempel: NYPD står bom fast i en sak, og håper at fingeravtrykk på en hanske som morderen har brukt skal lede dem på rett vei. Sorgen er stor da hansken kommer tilbake uten avtrykk – men Castle vet råd! Han tipser krimteknikerne om å sjekke innsida av hansken, der finner de avtrykket, og vips er saken løst.
For ikke å snakke om seansen der Castle løser mordet på en kjent sangerinne ved å lytte intenst til teksten på hennes siste låt – den er så idiotisk at det ikke hadde vært noe å si på at serien hadde blitt tatt av lufta umiddelbart etterpå.
Jeg skjønner at dette ikke akkurat skal være noen dokumentarserie, men det må da gå an å etterstrebe et ørlite snev av realisme.
Humor?
Castle promoteres som drama-komedie. Jeg skal ikke krangle på drama-biten (selv om jeg kunne gjort det òg), men bruken av ordet komedie aksepterer jeg altså ikke uten videre.
Morsomhetene som serveres er nemlig så umorsomme og forutsigbare at jeg får lyst til å reise meg i sofaen og brøle «DETTE TELLER FAEN IKKE SOM HUMOR».
Du har de klassiske sorte komikommentarene som kommer når man finner et lik, den småfrekke verbalsparringa mellom hovedpersonene, og den blotte tilstedeværelsen til et par gjennomkarikerte bifigurer – alt er like gjennomført krampaktig og krisedårlig.
Tips: Det er ikke noe morsomt når hver eneste spøk føles som et kjipt og flaut déjà vu. For å forhindre dette kan man lage en og annen ny spøk – det er ikke verre enn det.
Anmeldt: Spooks S02
Kjipe bifigurer
Det er ikke først og fremst skuespillerne sin feil at Castle har klart å bli en så ufattelig uinteressant serie. Nathan Fillion (kjent fra Firefly og Pizzagjengen) løser vel rollen som Rick Castle omtrent som forventa, han kan ikke få skylda for manuset.
Det kan ikke Stana Katic som spiller Kate Beckett heller. Samspillet de to imellom er flatt, og jeg bryr meg overhodet ikke om hvordan det går med dem, men tror uansett at det er rammeverket de har å forholde seg til sin feil.
Bifigurene slipper derimot ikke like lett unna. Susan Sullivan er helt forferdelig i rollen som Castles anmassende og alltid forsøksvis morsomme skuespillermor, mens Becketts hjelpere Esposito og Ryan stadig vekk prøver seg på spøker som ikke egentlig er ordentlige spøker, bare vanlige setninger sagt på en spøkefull måte.
Ikke velg Castle
Jeg innrømmer at jeg bare så de 8 første episodene av sesongen før jeg tok tastaturet fatt – jeg orka ikke mer. Så hvis de siste 16 episodene innebærer en voldsom nivåheving ber jeg serieskaperne om unnskyldning. Men jeg tror vel ikke det er tilfellet.
De siste tiåra har veien fra idé til ferdig serie/film/plate blitt både bredere og kortere, av flere årsaker – noe som har ført til enormt mye god musikk, film og TV.
Trist nok er sverdet tveegga, og bunnivået har sannsynligvis fått enda større bredde enn toppnivået. Castle er kroneksempelet på et totalt unødvendig kulturprodukt, og dessverre minst like representativt for samtida som Sopranos, The Wire og Six Feet Under.
Dette er uansett ikke noe problem hvis man bare har litt is i magen når man velger hvordan man skal underholdes, og velger med omhu. Jeg har prøvd å gjøre mitt for å hjelpe. Ikke velg Castle.
