To av Frankrikes største filmstjerner møtes og minnes kjærligheten i et tapt 70-talls univers. Catherine Deneuve og Gérard Depardieu bør lage flere romantiske komedier sammen!
I Frustrert fransk frue lever Suzanne Pujol (Deneuve) et tilsynelatende lykkelig liv som kona til en fabrikkdirektør.
Hun overser hans stadige sidesprang, men får et nytt syn på livet da hun vikarierer for mannen sin mens han er på sykehus.
For å få slutt på en streik blant de blodrøde kommunistene i fagforeninga må hun vende seg til byens ordfører (Deparideu).
ANMELDELSE: Catherine Deneuve i En julefortelling
Retro-overdose
Frustrert fransk frue er gjennomsyret av 70-talls klær, interiør og estetikk. Regissør Ozon spiller på fordommer og overfladiske minner om det fargesterke tiåret, og dykker ikke særlig dypt ned i datidens politiske og kulturelle situasjon.
Filmfigurene er ikke dype eller komplekse, de er papirtynne og like innholdsrike som glanspapir.
Det skader ikke i utgangspunktet Ozons fortelling, men figurene mister troverdighet når de gjør uventede valg. Den polerte 70-tallsvirkeligheten vi får se forenkler filmfigurene så mye at de tilsynelatende kun kan ha en tanke i hodet samtidig.
Lydsporet er fylt med låter som representerer det beste av disco og popmusikk fra Frankrike anno 1977. Kinogjengere som har opplevd 70-tallet vil få varme følelser når Depardieu og Deneuve svinger seg på dansegulvet.
ANMELDELSE: The Mechanic
Magiske Deneuve
Evigunge Deneuve har hatt en spennende og unik karriere, og er nå inne i sitt sjette tiår som aktiv filmskuespiller. Den sukkersøte musikalen Paraplyene i Cherbourg fra 1964 gav henne internasjonal oppmerksomhet, og allerede året etter spilte hun i Roman Polanskis Repulsion.
Over 50 år etter at hun debuterte på lerretet har Deneuve fortsatt en magisk tilstedeværelse på lerretet.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Mens filmfigurene i seg selv er flate og lite komplekse figurer, har Deneuve har en sjeldent god kjemi sammen med Depardieu. Denne personlige koblingen stråler ut av lerretet, men hjelper dessverre ikke på de papirtynne filmfigurene.
Denne personlige kjemien gjør likevel at møtene mellom disse to figurene blir til filmens beste scener.
Snerten og søt
Woody Allen har tydelig påvirket Ozon i måten han former filmens fortelling, men han har ikke den samme finessen eller en dyp forståelse av menneskene i fortellinga.
Resultatet blir likevel en morsom og vågal fremstilling av forbudt kjærlighet, politikk og knuste drømmer.
Ozon makter ikke å løfte Pujol eller Babin til noe mer enn glansbilder, men kjemien mellom Deneuve og Depardieu er likevel verdt å få med seg. Jeg håper de to lager flere filmer sammen snart.
