CANNES: Hvem har ikke lengtet tilbake til en annen tid, der alt virker bedre, enklere og mer forlokkende? Woody Allen utforsker dette spørsmålet i den friske og drømmende komedien Midnight In Paris.
Det er en vakker kjærlighetserklæring til den franske hovedstaden, men først og fremst setter den fingeren på den velkjente følelsen av at alt var bedre før.
Dette er gjort lekent og sjarmerende, og viser at Allens filmatiske emner fremdeles er intakte.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Vicky Cristina Barcelona!
Drømmer seg tilbake
Gil Pender (Owen Wilson) besøker Paris med sin forlovede og hennes foreldre. Han er forelsket i byen og drømmer at han bodde der, helst i 1920-åra.
Ønsket går merkelig nok i en slags oppfyllelse, og sender Gil på en eventyrlig reise gjennom det parisiske kulturliv, der han møter mange av sine kunstneriske og litterære helter.
Vil denne epoken virkelig matche hans forhåpninger?
SE VIDEO: Skavlan møter Allen!
Stresset og uforløst
Plottet bygges altså rundt en god, gammeldags tidsreise, som løses på en måte som er like enkel som den er nydelig.
Men dette er bare en funksjon handlingen trenger. Det viktigste er at figurene er basert på ekte menneskelige følelser og tankerekker. Gil romantiserer fortiden fordi han ikke er helt i stand til å takle en litt stresset og uforløst livssituasjon.
Vi ser hvordan hans drømmer ikke besvares av forloveden (Rachel McAdams). De befinner seg i samme by, men på hver sin planet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Owen Wilson er Woody Allen
Owen Wilson glir silkemykt gjennom rollen, med en stadig nysgjerrig undring i ansiktet. Og hver gang han snakker, hører jeg Woody Allens røst.
Det er jo han som har skrevet ordene Wilson fremfører, og det føles som om han forsøker å kanalisere sin regissør gjennom seg. Allen ville nok spilt rollen selv for 20 år siden, men Wilson er en utmerket kanalisator!
Andre kjente fjes er Marion Cotillard, Kathy Bates, Adrien Brody og Frankrikes førstedame Carla Bruni. Men hvilke skikkelser de spiller i filmen, bør du helst oppdage selv.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av You Will Meet a Tall Dark Stranger!
Gjorde meg litt trist
Midnight In Paris er en fornøyelig film, som kanskje mangler den skarpe snerten fra Woody Allens aller beste, men kvaliteten er fremdeles god.
Det er lett å like denne. Samtidig gjorde den meg litt trist. For hvilke aspekter ved 2011 vil noen i fremtiden kunne ønske seg tilbake til?
